FEMINISMENS DØD
av Arild Linneberg, Prof. i litteraturvitenskap, Univeritetet i Bergen.

Etter at Bergensadvokaten Sissel Methlie lørdag den 30. september holdt et foredrag med den forunderlige tittelen «Fars rett til samvær - et gode eller et onde for barnet?», kom jeg til å tenke på den greske tragedien jeg nettopp hadde lest på nytt. Euripides’ «Medea», eldre enn 400 år fKr.

Det gjorde like sterkt inntrykk som før. Å lese om denne stolte kvinnen som blir sviktet av sin mann, som vraker henne for en annen. Men ikke minst Medeas monolog om kvinnenes lidelser, det å være undertrykt i en verden, der det er mennenes lov som gjelder. Det som gjorde størst inntrykk på meg denne gang, var allikevel noe annet. Medeas blindhet! Så blind er hun at hun dreper barna for på ramme faren. Hun vet at det er det verste hun kan gjøre mot ham, og i sin hevngjerrighet ofrer hun dem. Det er ikke for ingenting at nettopp «Medea» har vært en klassiker i kvinnekampen, og at stykket har vært et selvskrevent bidrag i feministisk kritikk siden 1970-årene.

Men nå viser det seg at det finnes feminister, som ikke bare gjenkjenner Medeas lidelse. De er blinde på samme måte: de skiller ikke mellom det som er deres eget problem med mannen og det som er barnas behov. Det er forstemmende å se at de som har ropt høyest om likestilling, ikke synes å ville praktisere dette i barnefordelingssaker. Likestillingen skal gjelde i ekteskapet, men ikke etter skilsmissen? De menn som har forsøkt å forandre seg og praktisere likestilling i ekteskapet, opplever det som urett at de etter skilsmissen blir behandlet som om de var menn av forrige generasjon.

Sosialhistorisk og sosialpsykologisk er fenomenet interessant. De fleste av disse kvinnene vokste selv opp med fraværende fedre. Er det derfor de ikke har tillit til oss som omsorgsfigurer? Rettsvesenet har det heller ikke. I over 80 % av barnefordelingssakene, får moren hovedomsorgen, selv der både mor og far kjennes like skikket. Med andre ord: Mange jurister og dommere som opererer på dette feltet, er åpenbart ikke oppdaterte. De er helt i utakt med samfunnsutviklingen. jeg vil likevel ikke si som Jens Bjørnebo: Få juristene ut av rettssalene! Jeg synes isteden at departementet burde sende dem på kurs. Gjerne til USA! I 37 stater er menn og kvinner nå stilt likt i barnefordelingssaker. Dette først og fremst fordi nyere forskning viser at farens betydning har vært undervurdert.

Med den nye barneloven, som nå er på trappene, vil situasjonen forhåpentligvis forandre seg. Den er en viktig og nødvendig reform. Det paradoksale er at de som kjemper imot, er blant dem som har bidratt til å gjøre den mulig; likestillingens forkjempere. Feministene. Hvorfor vil de ikke ha dem? Dessverre er det ikke slik her i verden at lidelse lutrer. De som har blitt utsatt for overgrep og undertrykkelse, blir ikke et bedre skikket menneske enn andre. Diktere som Paal Brekke og den tyske psykiateren og forfatteren Heinar Kipphardt har vist oss dette ved å stille spøsmålet: Hvordan har israelerne kunnet begå misgjerninger mot palestinerne, når de selv mer enn andre har blitt utsatt for de verste misgjerninger?

Det er lang veg å gå fra det å ha lidd, til det å bli klok av skaden. Mange kvinner har utvilsomt rett i sin harme mot menn. Det er lett å dele den. Men det er ikke klokt å blande kortene på den måten enkelte feminister nå gjør. Sissel Methlie klager over menn som ikke betaler sine bidrag, og sier det er fordi de vil unndra seg sitt ansvar for barna. Men det er dokumentert at menn bærer de største økonomiske belastningene med skilsmisser, og at menn får de største psyksike problemene i ettertid. Disse forhold henger sansynligvis sammen. Den samme advokaten påstår at når menn går inn for at omsorgen for barna skal deles likt mellom mor og far, så er dette også for å unndra seg, denne gang barnebidragene. Kvinners motiver for det ene eller det andre dras aldri i tvil. Dersom disse holdningene er representative for feminister i dag, har feminismen spilt fallit i kampen for likestilling.

Den svenske filmregissøren Suzanne Osten er kanskje mest kjent for filmen «Brødrene Mozart», som Olof Palme så den kvelden han ble myrdet. For en tid tilbake satte hun opp stykket «Medeas Barn» på Unge Klarascenen i Stockholm. Der ga hun barna hovedrollen og viste hvordan deres små kropper ble slagmark for foreldrenes krig. Vi må fokusere på barna, som trenger både mor og far. Hvis det er rettigheter som skal diskuteres, må det være barnas rett til å være sammen med både mor og far, like mye. Det ville være et bidrag til likestillingen - etter feminsmens selvvalgte død.

Utklipp fra AKTIVE FEDRE