FEMINISMENS DØD
av Arild Linneberg, Prof.
i litteraturvitenskap, Univeritetet i Bergen.
Etter at Bergensadvokaten Sissel Methlie lørdag den 30. september holdt
et foredrag med den forunderlige tittelen «Fars rett til samvær - et gode eller
et onde for barnet?», kom jeg til å tenke på den greske tragedien jeg nettopp
hadde lest på nytt. Euripides’ «Medea», eldre enn 400 år fKr.
Det gjorde like
sterkt inntrykk som før. Å lese om denne stolte kvinnen som blir sviktet av sin
mann, som vraker henne for en annen. Men ikke minst Medeas monolog om kvinnenes
lidelser, det å være undertrykt i en verden, der det er mennenes lov som gjelder.
Det som gjorde størst inntrykk på meg denne gang, var allikevel noe annet. Medeas
blindhet! Så blind er hun at hun dreper barna for på ramme faren. Hun vet at det
er det verste hun kan gjøre mot ham, og i sin hevngjerrighet ofrer hun dem. Det
er ikke for ingenting at nettopp «Medea» har vært en klassiker i kvinnekampen,
og at stykket har vært et selvskrevent bidrag i feministisk kritikk siden 1970-årene.
Men nå viser det seg at det finnes feminister, som ikke bare gjenkjenner Medeas
lidelse. De er blinde på samme måte: de skiller ikke mellom det som er deres eget
problem med mannen og det som er barnas behov. Det er forstemmende å se at de
som har ropt høyest om likestilling, ikke synes å ville praktisere dette i barnefordelingssaker.
Likestillingen skal gjelde i ekteskapet, men ikke etter skilsmissen? De menn som
har forsøkt å forandre seg og praktisere likestilling i ekteskapet, opplever det
som urett at de etter skilsmissen blir behandlet som om de var menn av forrige
generasjon.
Sosialhistorisk og sosialpsykologisk er fenomenet interessant. De
fleste av disse kvinnene vokste selv opp med fraværende fedre. Er det derfor de
ikke har tillit til oss som omsorgsfigurer? Rettsvesenet har det heller ikke.
I over 80 % av barnefordelingssakene, får moren hovedomsorgen, selv der både mor
og far kjennes like skikket. Med andre ord: Mange jurister og dommere som opererer
på dette feltet, er åpenbart ikke oppdaterte. De er helt i utakt med samfunnsutviklingen.
jeg vil likevel ikke si som Jens Bjørnebo: Få juristene ut av rettssalene! Jeg
synes isteden at departementet burde sende dem på kurs. Gjerne til USA! I 37 stater
er menn og kvinner nå stilt likt i barnefordelingssaker. Dette først og fremst
fordi nyere forskning viser at farens betydning har vært undervurdert.
Med den
nye barneloven, som nå er på trappene, vil situasjonen forhåpentligvis forandre
seg. Den er en viktig og nødvendig reform. Det paradoksale er at de som kjemper
imot, er blant dem som har bidratt til å gjøre den mulig; likestillingens forkjempere.
Feministene. Hvorfor vil de ikke ha dem? Dessverre er det ikke slik her i verden
at lidelse lutrer. De som har blitt utsatt for overgrep og undertrykkelse, blir
ikke et bedre skikket menneske enn andre. Diktere som Paal Brekke og den tyske
psykiateren og forfatteren Heinar Kipphardt har vist oss dette ved å stille spøsmålet:
Hvordan har israelerne kunnet begå misgjerninger mot palestinerne, når de selv
mer enn andre har blitt utsatt for de verste misgjerninger?
Det er lang veg å
gå fra det å ha lidd, til det å bli klok av skaden. Mange kvinner har utvilsomt
rett i sin harme mot menn. Det er lett å dele den. Men det er ikke klokt å blande
kortene på den måten enkelte feminister nå gjør. Sissel Methlie klager over menn
som ikke betaler sine bidrag, og sier det er fordi de vil unndra seg sitt ansvar
for barna. Men det er dokumentert at menn bærer de største økonomiske belastningene
med skilsmisser, og at menn får de største psyksike problemene i ettertid. Disse
forhold henger sansynligvis sammen. Den samme advokaten påstår at når menn går
inn for at omsorgen for barna skal deles likt mellom mor og far, så er dette også
for å unndra seg, denne gang barnebidragene. Kvinners motiver for det ene eller
det andre dras aldri i tvil. Dersom disse holdningene er representative for feminister
i dag, har feminismen spilt fallit i kampen for likestilling.
Den svenske filmregissøren
Suzanne Osten er kanskje mest kjent for filmen «Brødrene Mozart», som Olof Palme
så den kvelden han ble myrdet. For en tid tilbake satte hun opp stykket «Medeas
Barn» på Unge Klarascenen i Stockholm. Der ga hun barna hovedrollen og viste hvordan
deres små kropper ble slagmark for foreldrenes krig. Vi må fokusere på barna,
som trenger både mor og far. Hvis det er rettigheter som skal diskuteres, må det
være barnas rett til å være sammen med både mor og far, like mye. Det ville være
et bidrag til likestillingen - etter feminsmens selvvalgte død.
Utklipp fra AKTIVE FEDRE