Har fagfolk monopol
på tabubelagt kunnskap?
I mange deler av samfunnsdebatten finnes det til dels store TABUER. Ting man ikke snakker om, ord man ikke bruker, hendelser man unngår å diskutere og saker man ikke snaker om!
Et TABU er de som diskuterer og snakker om PSYKOPATER. Uansett hvilket media eller forum man tar dette opp i så blir det garantert høy temperatur og bråk eller total stillhet. Slikt snakker man ikke om. De som i hvit frakk og fine titler hevder de er fagfolk og etter sigende skulle ha kunnskap om dette, uttaler seg sjelden om det med mindre det profilerer karriere. Det går årtier mellom hver gang en ny bok på emnet kommer på markedet. Da blir den imidlertid omfavnet som om den skulle være bibelen selv og brukt som referanse over alt og i faglitteratur. de få bøker om emnet som finnes på norsk går da også igjen i de fleste litteraturhenvisninger. Etter å ha lest dem alle sammen er det påfallende at det ikke dukker opp noe nyere kunnskap. faktisk må jeg inn i fagtidskrifter og spesiallitteratur for å finne de siste forskningsresultater. Slikt burde vært gjort offentlig tilgjenglig oftere i et språk ikke-fagpersoner forstår. Psykopati er som kjent ikke en personlighetsforstyrrelse som i første omgang rammer psykiatere eller psykologer!
Men har disse fagfolk egentlig monopol på denne kunnskapen? Kan ikke noen andre enn fagfolk uttale seg om emnet? Visst er emnet vanskelig og blir lett benyttet som skjellsord. Men hindrer det seriøs debatt rundt emnet? Skal bare fagfolk diskutere emnet eller kan også andre med en viss innsikt ha noe å bidra med. Tar man opp dette emnet i psykiatriske fora er man garantert å bli utsatt for det som er av hersketeknikker. Man blir forsøkt USYNLIGGJORT ved at ingen svarer eller vil diskutere seriøst. På Dr.Online oppfordrer fagfolk til at man tier i hjel den/de som kommer med innlegg man ikke liker. Visst kan man overse usakelige innlegg, men det er forskjell på usaklighet og uenighet. Videre blir man raskt forsøkt LATTERLIGGJORT. Er du fagperson da? Kan du uttale deg da? Det er en effektiv måte å stanse en diskusjon eller meningsutveksling. Uansett hva men diskuterer eller hvilken innfallsvinkel som benyttes er det GALT HVA DU ENN SIER . Man utsettes for et press om at man må skamme seg som diskuterer emner av en slik karakter at noen kan bli støtt! Man skal FØLE SKYLD OG SKAM! det er nesten påfallende noen ganger hvilke primitive forsvarsmekanismer man utsettes for.
Dette er ikke annet enn HERSKETEKNIKKER! For den som ikke gjennomskuer det kan det oppleves både vondt, frustrerende og vanskelig. For den som evner å gjennomskue dette primitive spillet som ligner godt på psykopatens manipulasjon, er det nærliggende å spørre hva som er kritikernes motiv. Det kan neppe være interessen av en saklig diskusjon. Andre agendaer gjør seg gjeldende. Kanskje personen føler seg "truet" av diskusjonens innhold, eller av andre grunner missliker emnet. Det er imidlertid ingen grunn til ikke å diskutere, en for samfunnet, alvorlig sinnslidelse/personlighetsforstyrrelse. Kunnskap er makt heter det, og med kunnskap følger avsløringer av psykopatiske trekk. Mange fremviser slike trekk og vil ikke ha dem omtalt av den grunn. Man skulle nesten tro det var psykopatiske individer som bevisst prøvde å hindre informasjon å komme ut. Og nåde den som en eller annen sammenheng måtte ha personlig erfaring med en eller flere psykopater, ja den kan ialle fall ikke uttale seg! Man er jo ikke objektiv må vite!!! Men hvem er vel det? Subjektive fagfolk som ofte ikke har mer kunnskap om psykopater enn de har lært fra Hollywood filmer??? Den totale sammenblanding vi ser fra mange fagfolk om psykopati og tilgrensende personlighetsforstyrrelser gjør ikke tiltroen til ekspertveldet større.
Det som forundrer meg mest er fagfolkenes innstilling til emnet. Det synes å foreligge en grunnholdning om at har du ingen tittel så har du ingen kunnskap. Det blir nærliggende å spørre om fagfolk har monopol på å snakke om psykopati. Dette er vel en av de få personlighetsforstyrrelsene der svært mye av kunnskapen og kriteriene for å diagnostisere kommer fra OFRENE for disse menneskene. Uten ofrenes fortellinger og beskrivelser hadde ikke fagfolkene hatt mye kunnskap om det psykopatiske individ. Og spesielt ikke om de psykopater som man finner i familiesituasjoner eller i jobbsammenheng. Disse finnes det nesten ingen forskning på. Den forskning som finnes er i hovedsak gjort på kriminelle psykopater. Jeg er av den oppfatning at når man om en del år får forskning på denne private sfære så må kriteriene for psykopater gjøres om! Flere kategorier vil falle inn under begrepet psykopater. Faktisk viser uttalelser fra mange "tunge " forskere og fagfolk at den underrepresentasjon vi ser blant kvinner når det gjelder psykopati vil jevne seg ut etter hvert som kunnskapen om dette øker og innsikten i hverdagspsykopatens profil blir dokumentert. Videre hevdes det at psykopatiske trekk finnes i minst 10% av befolkningen.
Det er en annen type psykopater i samfunnet. De som ofte kalles hverdagspsykopatene! Disse finnes det ikke noen særlig forskning på. Dette til tross for at det finnes et utall beskrivelser av deres adferd og opptreden. Hvem skal nekte mennesker å diskutere disse? Fagfolkene som ikke har stort mer kunnskap om dette enn det de leser i sine egne fagbøker, hvis kunnskap kommer fra kriminelle psykopater eller psykopatenes ofre?
Det sies ofte at man må holde et faglig nivå på debatter og diskusjoner. Spesielt om dette emnet kan det være viktig fordi det benyttes i dagligspråket som skjellsord. Professor Kirsten Rasmussen tilkjennegir at "Det finnes utrolig mange drittsekker for hver ekte psykopat". Det har hun helt rett i. En kvantitativ diagnose som psykopati jo er, der det trengs et visst antall psykopatiske trekk for å få diagnosen.
For de som utsettes for psykopater eller mennesker med psykopatiske trekk spiller det liten rolle om vedkommende når opp til poeng summen som ville gitt diagnosen psykopat eller ikke. Slik prof. Alv A Dahl og de fleste forskere er enige om finnes det grader av psykopati fra milde, til moderate og sterke. Noen ender opp som mordere, andre går inn i gruppen av hva man kan kalle drittsekker. Om en drittsekk som mangler ett par av 25 poeng på å få diagnosen psykopat, skriver Dr. Robert Hare at slike personer allikevel er fryktelige mennesker, også kalt drittsekker. Uansett gjør de livet for sine ofre til et mareritt. Slike mennesker og spesielt de trekkene som kjennetegner dem må det være all grunn til å avsløre og lære om. Dette er trekk som kalles psykopatiske trekk. Å utsettes for 3 eller 6 slike trekk blir i praksis det samme, det er like ille!
Det er derfor etter min mening ikke bare fagfolk som kan uttale seg om dette emnet. De som føler de har noe saklig å komme med må kunne uttale seg uten å bli utsatt for hersketeknikker. Ikke minst burde vi hørt langt mer fra ofrene for disse sykeste av de syke! Selv om man formidler kunnskap fagfolk beskriver i sine bøker blir man umiddelbart forsøkt mistenkeliggjort. Hele batteriet av hersketeknikker settes inn for å få en tilbake i "saueflokken" ! Man blir i realiteten utsatt for den reneste mobbeforfølgelse. For de som ikke er kjent med disse teknikker kan det raskt gjøre slutt på debatten. Målet er nådd, tabuet er opprettholdt.
Den eneste måten å få opphevet et tabu på er å få det opp i dagen, snakke om det. Det er et tabu så lenge det kan mystifiseres og danne grunnlag for missforståelser. Undertegnede finner det merkelig at ikke psykiatere og psykologer for lengst har satt denne personlighetsforstyrrelsen på dagsorden i større grad enn de har gjort. Den har en totalt nedbrytende virkning både på enkeltpersoner og samfunnet som helhet. Slik vi i dag ser stadig flere tegn på at samfunnet beveger seg inn i en narsissistisk tidsalder der fokuser er jeg, meg og mitt ego, blir det bare enda viktigere å informere og snakke om dette emnet. Skrekkeksemplene ser man i de tilfeller der barn i barnefordelingssaker havner hos den psykopatiske av foreldrene. Manglende kunnskap både i barnevern, behandlingsapparatet og domstolene fører til mange vel dokumenterte tragiske avgjørelser. Her spiller åpenhet og kunnskap om psykopati en viktig rolle for å forebygge ikke bare justismord, men også barns videre oppvekst og fremtid.
Det blir da også et paradoks at fagfolk er så uvillige til å innse at også de uten en tittel kan bidra med innformasjon. Fagfolk er ikke ufeilbarlige. De siste års avsløringer rundt justismord med bakgrunn i fagfolks bedrevitende og ufeilbarlige holdning beviser dette. Bjugn saken og flere andre lignende saker er et klart utrykk for dette. Man kommer langt med sunt vett og et minimum av selvinnsikt og menneskekunnskap. Selv når man videreformidler den kunnskap forskningen har frembrakt, den kunnskap fagfolk selv skriver i sine bøker, blir det tilsynelatende lagt et lokk på diskusjonen.
Den tid er over da man lot seg styre av ekspertvelde. Erfaringsbasert kunnskap og empiri har ingen monopol på. Hvem som formidler den er uvesentlig . Det vesentlige er at den blir formidlet. Og da på en måte så folk forstår. Man behøver ikke skrive på en vitenskapelig måte for å bevare troverdigheten. Det finnes utømmende kunnskap om psykopatiske trekk. Den er det viktig at blir gjort tilgjengelig så folk flest kan ta sine forhåndsregler både i familiesammenheng og jobbsammenheng. Alternativet kan bli katastrofalt for den det går ut over når psykopaten utøver sin personlighet.
Det viktigste med slike mennesker er ikke å diagnostisere. Det kan kompetente fagfolk ta seg av. Det fører allikevel ikke til noe bedring for ofrene, enten det er barn eller voksne. Det viktigste blir å gjenkjenne trekk som avslører disse sykeste av de syke, de som fremstår friskere enn de fleste av oss utad, men som er sykere enn de fleste innad! Det farlige ved denne lidelsen er at psykopatene tilsynelatende har en fasade av normalitet. De er vanskelige å gjennomskue og man trenger observasjoner over lang tid for å se deres maipulerende, kontrollerende og avvikende adferd. Enkelthendelser blir så lette å bortforklare og unnskylde, slik mennesker er opplært til å være tolerante mot andre. Denne logikken fungerer imidlertid ikke med psykopater. For slike individer som er mestere i å snu virkeligheten på hodet er det viktig å kunne gjenkjenne psykopatiske trekk.
De må avsløres så folk flest kan ha et mulighet til å unngå dem. Det er viktigere å unngå å bli offer for en psykopat enn å sette diagnose på en psykopat. Det er allikevel noe fagfolk kvier seg sterkt for. Ikke bare fordi dette er et tabuemne men fordi det blandes inn i politikk eller fordi politikk blander seg inn. At svært mange fagfolk mangler elementærkunnskap om denne lidelsen gjør ikke situasjonen noe bedre. Dessuten ganger det ikke karrieren å snakke for mye om et tabubelagt emne. Således er det påfallende at det som oftest er eldre godt etablerte forskere som tør skrive om dette emnet. De risikerer lite og er i faglig sammenheng snart modne for pensjonsalder og har derfor lite å tape på å sette tabuer på dagsorden. Skjønt ettermælet er viktig i en verden der karriere, status og narsissistens egodyrkelse gjør seg mer og mer gjeldende.
Rune Fardal
Leder
Landsforeningen for Psykopat Ofre