Prester, dommere og annet rask!
Maktovergrep.
Det er to typer ”rettslokaler” i Norge. Det ene er utstyrt med illustrasjoner i varme farger, som burde gi en trygghetsfølelse når en kommer hit. Det andre er nakent, har lite eller ingen varme farger, virker kaldt og burde gi en guffen følelse bare å være til stede.
Det er to typer dommere, som hver på sin måte har utøvd/utøver sin makt. Likheten mellom disse to er at de begge går i fotsi kappe, og viser sin autoritet overfor befolkningen.
De har forskjellig arbeidsoppgaver, og kontrasten burde kanskje vært større mellom disse to gruppene, men de stiller seg likevel på samme side i henhold til det å dømme.
- Den ene går i hvit og den andre i sort. Et symbol som gir assosiasjoner på det gode og det onde.
Hun ønsker å gifte seg i kirken, slik slektene før henne har gjort det i flere hundre år. Hun ønsker familien og venner til stede på nettopp denne spesielle dagen. Føle samhørigheten av et fellesskap med familien og nærheten av de som stod nettopp her på dette ”podiet”.
Hun endte opp på et upersonlig kontor i kommunehuset, der seremonien varte i underkant av syv minutter.
Valget om å gifte seg på denne måten var et lett valg da det viste seg at ingen av de åtte prestene i soknet ønsket å vie de to i kirken (fordi den ene hadde vært gift tidligere) ei heller å døpe deres ”uekte” barn før hun hadde giftet seg.
Hun sitter og venter i hallen før dørene åpnes til rettslokalet. Bortsett fra noe å sitte på og en stumtjener, er lokalet ”kjemisk” rent for andre gjenstander. Rommet virker kaldt og upersonlig, men det skal visst være slik har hun hørt.
Dørene åpnes…Lukkes…Retten er satt!
Nå skulle fakta og sannheten frem på bordet. Løgnene skulle nå avsløres og hun skulle få livet sitt tilbake.
Realiteten og virkeligheten i hva som foregikk i rettslokalet, kom som et knyttneveslag i magen. Hun fikk problemer med pusten, hodet begynte å banke og det flimret foran øynene.
Hun, den utvalgte ble plassert i fokus for rykter, beskyldninger og løgner. ”Offeret” måtte hjelpeløst føle å høre på det som ventet og greide ikke å verge seg mot de ”slag” etter ”slag” som kom fra den ”intellektuelle med kunnskapene” og de andre som villig hadde stilt seg i kø for å angripe.
Rettslokalet ble til en Arena der løgnere og maktmisbrukere utførte et mesterlig skuespill. De impliserte ble trollbundet av dette teaterstykket.
De største tilhengerne, var Dommerne og de gav også til slutt (billedlig sett) stående applaus til de beste aktørene, som fikk seier og medhold.
Det ble, ikke overraskende, lagt mer vekt på skuespillerkunsten, enn de skriftlige dokumentasjonene da dommen falt.
Hurra for Norge og 17. mai som har:
- Prester som mener enkelte er i besittelse av onde ånder og bruker fysiske avstraffelser for å drive ut demonene.
- Personer i rettssystemet som gruer seg for å ”håndtere sannheten” fordi dette vil føre til mer arbeid.
- Dommere/meddommere som bryter §§ 129 og 261 under loven om bevisførsel.
§ ”Når mistanke oppstår om at en forklaring er falsk, bør også punkter, som er uten betydning for saken, innføres fullstendig hvis de kan være av betyning ved bedømmelsen av forklaringens troverdighet.”
§ ”Dokumenter som etter sin form og sitt innhold fremstiller seg som offentlig, formodes å være ekte og uforfalsket.”
- Intellektuelle, med de ”rette kunnskaper,” som ”går og tror” og ”ser for seg”, og skifter mening.
Hurra for Norge og norske lover, som ikke gir trygghet og rettsikkerhet.
Norge skal være et av de landene i verden, som har et høyt engasjement i kampen for menneskerettighetene.
Norge har brutt flere av de internasjonale rettsprinsipp som er fastsatt i den internasjonale menneskerettighetserklæringen, som Norge har vedtatt.
I april 1999 vedtok Odelstinget at Menneskerettighetene blir lov i Norge. - En lov som skal gå foran øvrige lover. Dermed blir avgjørelser fra Menneskerettighetsdomstolen bindende, også for norsk rettsvesen.
Norsk lov om FNs barnekonvensjon er også meget sårt tiltrent i det norske rettssystemet.
Det er som et ekko fra fortiden.
Hvem er disse ”ulver i fåreklær”, som stiller seg selv så høyt over landets lover?
Vår historie kan vel kanskje gi et innblikk i nettopp det.
Her i Norden hadde først tilbedere av Odin, Thor og Tyr, makten. Senere ble kristendommen innført med tortur, sverd og bål.
Etter at den katolske kristendommen ble utropt til statsreligion i romerriket, ble alle de avvikende fortolkningene undertrykt. Fire evangelier ble plukket ut til Det Nye Testamentet, hundrevis av andre ble brent. Også hele det store biblioteket i Alexandria ble brent.
Da misjonærene inntok Norge på 800 tallet.
Misjonærene, som fulgte sine konger, bestod av munker, biskoper og omvendte kristne vikinger. De gjorde sine innrykk i Norge fra ikke mindre enn to retninger.
- Fra De britiske øyer til Vestlandet
- Fra Tyskland og Friesland over Danmark til Østlandet.
Den som spilte en sentral rolle i Norges Kristning, var Kong Olav Haraldsson som falt i slaget på Stiklestad i 1030. Det var nok heller hans død, enn hans brutale fremgangsmåte på å omvende folk, som kom til å bli avgjørende i å vende nordmennene bort fra deres gamle, norrøne tro.
Innføringen av kristendommen ble en langvarig prosess, som gikk over flere hundre år, selv om kirken ble fast etablert i Norge på slutten av 1100-tallet.
Med prestene, kom også det latinske alfabetet til Norge.
Korstoget mot Katharene religion (ugangspunktet for ordet kjetter – Person/gruppe med meninger som avviker fra den til enhver tids ortodokse lære) markerte begynnelsen på et av de mørkeste kapitlene i Europas historie.
Det var for å avsløre Katharer at den katolske kirke opprettet inkvisisjonen (fordømmelsen av det som er annerledes.)
Alt i 1184 organiserte paven den biskoppelige inkvisisjonen. Enhver lokal biskop ble i sitt område påbudt å spore opp og straffe personer som trodde annerledes en kirkens påbud.
En Inkvisitor, benyttet tortur for å oppnå tilståelser. De som ble funnet skyldige, mistet all sin eiendom og ble sett på som æreløse. Straffen var som ofte døden på bålet og de verdslige myndigheter besørget brenningen.
Middelalderen (1030-1536)
Storhetstid og mørketid.
Norge, som var bygd på et ætte samfunn, gjennomgikk store forandringer da kristendommen ble innført.
Kirken og Kongen overtok jordeiendommene, den politiske posisjon og makten høvdinger og mektige bondeætter tidligere hadde hatt.
Vi fikk et nytt politisk system hvor borgerne måtte bøye hode for kongemakten.
- Ætte familiene og lokalsamfunnets makt ble opphevet.
Landet fikk for første gang et organisert statsapparat og en sterk kongemakt, som gjorde at det ble en blomstringstid både politisk, økonomisk og kulturelt.
Det eldste lokale styringsorgan var tinget og fungerte som rettsorganer og lokalt politisk styreorgan og etter hvert fikk vi kongelige embetsmenn, som landsmenn og åremenn.
Disse ble avløst av en sysselmann som styrte rettsvesenet, krevde inn skatter og representerte kongen lokalt, som igjen hadde under seg flere lensmenn og femhirder og lagmenn som fungerte som dommere.
Med svartedauden i 1349-50, startet en mørk periode i vår historie.
I årene som fulgte, ble Norge rammet av flere typer epidemier og landet stagnerte både kulturelt og økonomisk.
Den norske stat gikk i oppløsning og endte som dansk provins i 1536.
Renessanse og reformasjon (1400-1600)
Overgangen mellom middelalder og nytid.
Intellektuelle bevegelser som endret Europa både økonomisk, politisk og sosialt.
Reformasjonen om den evangeliske - lutherske tro, kom med den tyske munken og teologen Martin Luther. (1483-1546)
2.september 1537 fastsatte kong Christian III av Danmark og Norge den evangeliske – lutherske tro, som den offisielle religion.
Dette brøt forbindelsen til Roma, plasserte den norske kirke under den danske kongens autoritet og forsterket Danmarks kontroll over Norge.
Et dramatisk brudd med middelalderens innstillinger, med starten på en prosess som skulle resultere i en mengde ulike kirker og prester.
Kongen utnevnte biskoper, proster og prester til embetsmenn, som fikk ansvaret for kirken.
Lekfolk, som bestod av kongen, rådgivere og hans representanter, overtok noen av de rollene som før hadde vært ivaretatt fra prester til paven, men hadde liten innflytelse på kirken.
Nytenkning og reformer på den ene siden og fanatismen på den andre siden, skapte store konflikter under reformasjonen.
Religionskrigen endte opp i et europeisk maktspill om landområder og strategiske posisjoner, som fortsatte utover 1600 – tallet og ble avsluttet med freden i Westfalen i 1648.
Reformasjonen var over og ideen om en religiøs enhet, måtte vike for ideen om religiøs toleranse og nødvendigheten av statens enhet.
Bitre religiøse uenigheter gjorde at man tok tilbake det bekjempelses mønsteret av kjettere for 800 år siden.
- Kjetterbålene flammet stadig oftere – særlig heksebrenning var utbredt, selv om inkvisisjonen var mer opptatt av kjettere enn trollkvinner.
Den Europeiske hekseforfølgelsen (1420-1750)
”Demonlæren” et bloddryppende verk om hekser i 1580, av Jean Bodin, som var blant renessansens fremste tenkere, ble godt kjent blant embetsmennene i Danmark/Norge.
For rettspraksis i trolldomsaker, fikk boka stor betydning, da dommere i konkrete heksesaker viste til Bodins heksemanual.
Han legger frem vitenskapelig bevis for den reelle eksistens av hekser, begrunner nødvendighetene av rettsforfølgelse av trolldomsvirksomhet, samt utarbeider en manual for rettsprosedyre i slike saker.
I enkelte europeiske regioner, var det vanlig å brenne saksdokumentene sammen med heksene, noe som gjør at en ikke vet eksakt hvor mange mennesker som ble henrettet for å ha bedrevet ondskap, trolldom og hekseri. Forskerne regner allikevel med at noe over 100.000 mennesker i Europa fikk dom for ondskap og trolldom.
En rekke Europeiske land vedtok egne trolldomslover på 1500 og 1600 tallet, ofte hjemlet direkte fra bibelen. Andre Mosebok 22:18 – ”En trollkvinne skal du ikke la leve”.
Norge var det land i Europa, med strengeste lovgivning i heksesaker.
I Norge er det kildedokumentasjon for at det ble reist trolldomstiltale mot vel 800 mennesker.
Ca. 250 kvinner og 50 menn, fikk lovens strengeste straff og ble brent på bål.
Trolldomslovene i Norge ble opphevet i 1842.
Kvinneforakten i denne perioden av Europas historie var stor og gjøres til en kjønnrelatert kategori.
- Så lenge kvinners seksualitet ikke ble tuktet og kontrollert av mannen i ekteskapet, var enslige kvinners seksualitet meget farlig og ble dømt som hor og djevelens verk.
I 1596 ble den store franske filosofen René Descartes født, samme året Jean Bodin døde.
René var mannen som med sitt nye verdensbilde gjorde slutt på eksistensen av demoner og hekser.
Med sin radikale tvil kunne Cescartes vise at Bodins forsøk på å utvikle en eksakt vitenskap om demoner ikke kunne krones med helle. Innenfor den nye, eksakte naturerkjennelsen var det ikke lenger plass for demoner og heksediagnostikk.
Den offisielle kulturen. Den borgerlige humanismen. Som vokser frem utover 1700-tallet, stempler i stadig sterkere grad folkelige trolldomsforestillinger so overtro og som noe irrasjonelt.
Opprørske, egenrådige, ulydige og kjeftsterke kvinner skulle plasseres i ektemannens varetekt og temmes gjennom ekteskap.
Det beste for unge, ugifte kvinner var å bli holdt i streng faderlig forvaring.
Pietismen (1700-1800)
Pietismen oppstod i den lutherske kirke som en motbevegelse til ortodoksien, som hadde utviklet seg og regjert siden luthers dager.
Vi fikk en individualistisk orientert luthersk vekkelsesbevegelse, som førte til dyptgående forandringer i norsk kirkeliv.
- Motstand mot den herskende klasse, inkludert prestene.
Utvinklingen har ført til økt medbestemmelse innen de formelle strukturer i kirken, og etter andre verdenskrig, ble det dannet nye allianser innen for Den norske kirke.
Napoleonskrigene (1807-1814)
Som et resultat av Napoleonskrigene, med økonomisk etterkrigskrise, gikk unionen med Danmark i oppløsning i 1814 og Norge gikk i union med Sverige. – To selvstendige stater, men med felles konge.
Den politiske makten i Norge var nå hos embetsmennene og bøndene reiste seg i opposisjon mot embetsmennene og hadde som mål å redusere embetsmennene sin makt i det norske samfunn.
- Resultatet ble at unionen mellom Norge og Sverige, som gikk i oppløsning i 1905.
Felles for de aller fleste alternative livssyn, er at de ser på mennesket som noe mye større enn i det kristne menneskebildet. Flere og flere beveger seg bort fra kirken, mot nettopp alternativ livssyn.
Hysj… hør, kan du høre suset i tretoppene?
Er det vinden, eller er det ”heksene” som har begynt å fly og danse igjen, eller…har de alltid fulgt med slektene og ættene før oss?
Sorenskriver/Dommerens oppgave i vårt rettssystem.
Historien forteller oss at: - Sorenskriverordningen ble etablert i Norge i det den unge Kong Christien IV i 1591 bestemte at det skulle tilsettes en ”Svoren skriver” ved de norske bygdetingene. Den ”edsvorne skriver” skulle ikke være dommer, men være en slags sekretær for dommerne som verken var lese-eller skrivekyndige.
En referent/Sorenskriver var ingen nøytral , han representerte øvrigheta og var også meddommer på tinget.
Etter noen få ti-år, overtok sorenskriveren også som dommer, og slik har det vært siden.
Rettsapparatet en tid etter middelalderen, som ikke bar preg av likhet for loven, bærer også i dag preg av ulikhetens justis både sosialt og kjønnsmessig.
Jeg hadde håpet at den 4-500-årige institusjon ville fremstå med sine gode, historiske tradisjoner, og samtidig være opptatt av å utvikle moderne domstoler som fylte sine samfunnsoppgaver.
Sorenskriverembetenes samlede faglige kompetanse og menneskelige innsikt, skulle vel også sikre at samfunnets krav og publikums forventninger ble innfridd. Var ikke målet å bygge på de gode tradisjoner samtidig som lokaldomstolen skulle endre seg i takt med samfunnet?
Skulle ikke nettopp historiens tradisjon bidra til at vårt rettsliv skulle ha rettsikkerheten som den sentrale ledetråd?
Det skal være en grunnsetning i all forsvarlig rettergang at begge parter skal høres og at de også har krav på å bli gjort kjent med og få anledning til å imøtegå alt som motparten gjør gjeldende i saken.
Etter norsk lov er dommere/meddommere pliktige til å dømme på grunnlag av bevisene.
Med tanke på at det i Norges rettsaler blir lagt mer
vekt på vitneforklaringer enn skriftlig dokumentasjon, gjør at
skuespillet, som utarter seg i rettens ”arenaer”, betraktes som
gode nok bevis for den dømmende rett.
Hva er den sakkyndigs rolle i dette skuespillet som utføres på Arenaen i
rettslokalet?
Har de overtatt arven og blitt nåtidens heksejegere i moderne tid?
Pass deg for de såkalte ”vise menn”, som allerede fra middelalderen mente de var spesialister på å kjenne igjen heksene, og som gjorde stor karriere på nettopp det.
I dag kaller de seg ”kliniske psykologer” og lignende, og de mener fremdeles at det er de som sitter med svarene på menneskesinnet.
Tidligere brukte de ”Demonlæren” av Jean Bodin, i dag bruker de, spesialistene, et testskjema, en kort samtale med et enkelt individ, og mye synsing for å sannferdige sitt synspunkt.
På lik linje som katolikkene brukte bibelen og annen lære gjennom historietiden, brukes testprogrammene i dag for å dokumenter sannheten.
Det Kongelige Barne- og Familiedepartementet har en veiledning for den sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven.
Dette høres veldig betryggende ut, men realiteten har nok vist seg å være en helt annen.
Om det er slik i dag at en hvilken som helst psykolog fritt kan tilby sine tjenester som sakkyndig hos domstol og barnevern, er det et utmerket sted for en psykolog å gjøre karriere, men dessverre så gir nok dårlig kompetanse skjebnesvangre utslag i en rettssak.
Etter seks år med studier og lang praksis, kommer ikke psykologen ut med mer sofistikerte metoder for å skille sant fra usant enn å tro på den av foreldrene som er best å snakke for seg.
Hva skjer med de sakkyndige der erklæringene ikke holder faglig mål, men som blir lagt stor vekt på i retten? De belønnes med store honorarer og kommer tilbake som sakkyndig i rettssaker gang etter gang. Burde ikke en sakkyndig være kritisk? Er ikke Psykologer utdannet til å behandle individer? Å være sakkyndig er vel noe helt annet.
Burde ikke sakkyndiger stå ansvarlig for det arbeidet de selv utretter? Andre mennesker må det. Det var vel også noe av det den katolske kirke innprentet i sin lære til de norske vikinger?
Ikke mye å stille opp med, mot en sakkyndig, som i utgangspunktet nyter høy troverdighet.
Jeg ville tro det ville være vanskelig for en rettsstat å leve med metodisk uskolerte sakkyndig, som gjør at de mer seriøse sakkyndige stilles i miskreditt. Ofrene har vi ikke mye å stille opp med, mot en sakkyndig, som i utgangspunktet nyter høy troverdighet.
Hva er advokatens oppgave og hvilken rolle har hun/han i en slik Arena?
Reglene for god advokatskikk er vedtatt av Advokatforeningens representantskap og stadfestet som forskrift av Kongen i statsråd.
Her er noen av de:
¨ Advokatens oppgave er å fremme rett og hindre urett.
¨ Brudd på reglene er grunnlag for disiplinære følger for advokaten.
Er det riktig av en advokat å ringe for å snakke med dommeren om saken noen dager før rettsaken starter, for så å sende brev til retten et par dager før rettsaken?
– Det var neppe været de diskuterte, denne dagen.
Det er skremmende hvor langt enkelte er villige til å gå for å vinne en sak.
Jeg ser på dette som en bevisst handling for å påvirke dommerne.
En slik oppførsel kommer vel neppe under ”god advokatskikk?”
Etter god advokatskikk gjelder også følgende:
¨ En advokat plikter ved enhver omtale av rettssaker å ta tilbørlig hensyn til partenes interesser og domstolens verdighet, herunder hindre faren for påvirkning av dommere, lagrette og vitner.
¨ En advokat skal opptre korrekt i forhold til prosesslovgivningen og vise respekt for retten og domstolene. Innenfor disse rammer bør advokaten vise er frimodig og selvstendig holdning overfor retten. Advokaten har således både rett og plikter til å utøve nødvendig kritikk av retten i en sømmelig form.
¨ Enhver sak skal belyses ved åpen og saklig bevisførsel og ved prosedyre for den samlede rett. Advokaten må ikke på noen måte søke å påvirke rettens medlemmer underhånden.
Den som er en dyktig skuespiller og lyver mest i en rettsal, er garantert seier. Retten trenger ingen skriftlig dokumentasjon for å kunne slå fast hvem som er den suverene vinner, så lenge man har ”spesialister” til stede, som både ”synes” og ”tror”.
Så lenge det finnes personer som utøver sin makt og påfører andre lidelser på grunn av sin egen usikkerhet og sitt eget undertrykte behov, vil ingen være i stand til å lære av
2000-års historie og erfaring.
Med hilsen
Aud Magnhild Ohnstad