Kommentar av Rune Fardal
14.08.2004
Tingrettsdommer Tor Langback har i Aftenposten 28.7.2004 et innlegg der han er bekymret for de store kostandene som kan oppstå rundt barnevernsaker. Han refererer til en tenkt sak som går gjennom alle rettsinstanser med de omkostninger det medfører.Ikke minst er han tydelig bekymret, eller skal vi si lei av alle de dokumenter og vitner som gjør at slike saker tar lang tid. Dommeren legger til grunn en holdning som ikke er betryggende sett fra et rettssikkerhetsmessig synspunkt.
Mens Tingrettsdommer Langbach kan gå hjem og glemme saken når dagen er over må de respektive parter leve med den resten av livet. Og det handler om barn. Jeg har selv opplevd lagmannsretten påpakninger til partenes advokater om at de må være ferdig innen kl. 1500, for da skal de hjem. Det er fredag må vite. Dette har ved flere kjente anledninger medført at advokatene har måtte utelate vesentlige vitner i en sak. Både i barnefordelingsaker og i omsorgsaker.
Jeg har stor forståelse for Tingrettsdommerens spørsmålstilling til om det er et rimelig forhold melleom kostander og det man får igjen, men et meget vesentlig punkt glemmer den ærverdige dommer. Han er selv en del av dette systemet. Når noen finner grunn til å anke en sak både en og to ganger og kanskje ta opp saken på nytt, bygger det svært ofte på at man ikke føler at rettferdigheten er skjedd fyldest. Der har dommeren et meget stort ansvar. Jeg har selv opplevd Tingrettsdommere som klart har tilkjennegitt sin mening i en sak før saken har startet. Slikt skaper ikke rettsikkerhet. Tingsretten er ikke barnevenrets sandsrtøingsorgan. Det er en egen selvstendig del av vårt rettsamfunn. De skal bygge sine avgjørelser på loven og i slike saker som dette, på hva som er til barnas beste. Da blir det særdeles viktig at de respektive parter i det minste får følelsen av å bli hørt og ikke som man i dag opplever, ved nærmest å kaste bort dommerens tid! Det vet de fleste med litt innsikt i det norske rettsaparatet at er en reell virkelighet. Dermed kan pensjonerte lagdommere også avsløre det ene tragiske justismordet etter det andre.
I en slik virkelighet burde kanskje Tingrettsdommer Langbach ikke være så opptatt av økonomiske kalkyler, men heller om hans koleger egentlig er i stand til å gjøre den jobben som forventes av dem. Nemlig sørge for en rettferdig rettsikkerhet. Alt for mange mennesker i Norge oppfatter ikke lenger rettsystemet som verken rettferdig eller til barnas beste. For ofte er det tilfeldigheter som bestemmer et utfall av en sak. Hvilken dommer som dømmer har stor betydning for utfallet av saken. Og jeg vil legge til, dommerens preferanser. Det er desverre ikke størrelser å bygge rettsikkerhet på.
Om Tingrettsdommeren er så bekymret for kostander, burde det kanskje vært en ide og anbefale flere kommuner å ikke fremme så mange saker for domstolene, men heller benytte de stramme budsjettter til å hjelpe barna i sine hjem i steden for å opprette nye hjem for dem. Jeg har vanskelig for å se at dette kan bli dyrere enn å bruke tusenvis av kroner på overbetalte advokater, hvis hovedinteresse desverre ofte er lønningsposen fremfor barnets beste.
Når dommer Langbach således er bekymret for at det skal være rettsikkerhet i "bøtter og spann" som han utrykker er det vel kanskje heller grunn til å se på barnevernets praksis med å fremme saker i "bøtter og spann"! Ikke uvanlig legger Tingrettsdommer Langbach til grunn som fakta at slike saker får en grundig behandling. Det stadig økende antall justismord i slike saker viser vel en annen virkelighet.
Jeg er enig i at det er på høy tid å gjennomføre en analyse av hva dette koster samfunnet, men den analysen må også inneholde rettsystemets manglende evne og vilje til å ta slike saker på alvor. Tingsretten er en vesentlig del av dette kostanadsbildet, og bærer således et stort ansvar i slike saker. En rettferdig, rettsikret dom i første instans vil raskt redusere nødvendigheten av anker og gjenopptatte saker. En slik analyse må også ta inn over seg om man får mer igjen for pengene om man bruker dem til å hjelpe familiene i steden for å gå til krig mot dem.
Jeg er enig med tingrettsdommerens antydninger om at privatrpraktiserende advokater tar en for stor del av den økonomiske kaken i slike saker. Kanskje et tak på deres skyhøye regninger hadde vært et sted å begynne?
Jeg vil avslutte min kommentar med Langbachs eget utsagn :
"Vel er det tale om alvorlige inngrep i den enkeltes liv, og saken gjelder barn i krise. Men det er ikke lett å se noen fornuftig grunn til at slike saker, i motsetning til mye annet viktig, skal kunne gjennomkvernes i 3-4 fulle runder i rettsapparatet."
Personlig har jeg vanskelig for å finne saker som skulle være mer viktig enn barnas fremtid!
Men så er jeg ikke Tingrettsdommer med lang fartstid i det norske rettsystemet heller!