Kjønnskampens skjulte dynamikk !
av Rune Fardal, 1.5.2003
I ulike media dukker det med jevne mellomrom opp angrep på mannsrollen. Disse angrepene har ulik form men budskapet er det samme og bidragsyteren er som oftest kvinner. Budskapet fremhever menns negative trekk men ender aldri opp med noe forsøk på forklare bakenforliggende årsaker. Bidragsyterne kan være journalister, politikere, krisesentere, advokater oa. De har et fellestrekk, de er kvinner og de opptrer som premissleverandører i samfunnsdebatten.
Vi ser hvordan Tove Smaadal som representant for landets 83 krisesentere nesten uimotsagt får fremføre sin "hets" mot norske menn. Hennes undeliggende budskap er at menn er enkle vesner og slaver av sine primitive drifter. Vi voldtar både kvinner og barn i et stadig økende tempo. Det hele begrunnet med en eller annen statistikk. Det hun samtidig sier er at kvinner er dumme som lar seg utnytte og bruke. De er offere. Smaadal avslutter det hele med å kreve at bevilgninger til krisesentere må økes! Ved stadig å terpe på menns tilsynelatende negative trekk legger hun premissene for hvordan andre kvinners syn på menn blir formet.
Bergens Tidende har hatt en artikkelserie om "importbruder". Der det nokså ensidig vises til det samme bildet av menn som primitive, kvinneutnyttende sexdyr som igjen bare søker å tilfredstille sine primitive behov og drifter. Norske menn finner seg fattige kvinner, gifter seg, tar dem med til Norge og utnytter dem før de havner på krisesenter. Når det så vises til enkelteksempler på at noen norske menn har gjort dette mange ganger, ja da er stigmatiseringen og generaliseringen fullkommen. Samtidig med at menn karaktriseres som de gjør blir også kvinner stigmatisert ved at de lar seg utnytte på denne måten. Like brått som artikkelserien begynnte, like brått slutter den. Budskapet er sendt, 5000 norske menn reiser til thailand, utnytter kvinner og reiser hjem igjen. Det intrykket man sitter igjen med er at norske menn er noen svin.
Karita Bekkemellom Orheim i arbeiderpartiet er også en gjenganger i media. Budskapet er hver gang det samme. Kvinner må få mer likestilling og så begrunnes det ut i fra en eller annen hendelse eller statistikk. Et eksempel er i VG 2.11.02 der hun utrykker "Med respekt å melde håper jeg at norske menn tør å bli kjent med norske kvinner til tross for at de har både høy utdannelse og jobb". Et utsagn som kom i relasjon til at stadig flere norske menn gifter seg med kvinner fra Thailand. Her prøver Orheim å forklare hvorfor mange norske menn søker kvinner fra andre kulturer. Og selvfølgelig kommer forklaringen ut i fra kvinnens ståsted og virkelighetsoppfatning. Jeg tror dette faktum er mer komplisert enn som så. Faktisk tror jeg at kvinnekampens premissleverandører har mye å takke seg selv for, når stadig flere menn finner sin livsledsager i andre kulturer. Å karaktrisere disse menn som utskudd, sexfikserte sosiale tapere viser med all tydelighet mangel på insikt i problematikken. Det vitner om kvinner som i mangel av saklige argumenter og reell forståelse av menns følelser angriper person i steden for sak. Og personangrep er som kjent et utrykk for manglende saklige argumenter. Den erkjennelsen kan imidlertid være vanskelig å se og ikke minst akseptere for enkelte.
I alle disse "debatter", fremstilles menn som følelsesløse og uten evne til nære relasjoner. Og barn det har vi i alle fall ikke greie på. Det er og blir kvinnens domene. Jeg må innrømme at jeg i alle år har reagert på denne måten å fremstille menn på. Kvinner har i ulike sammenhenger helt bevisst fremstillt menn på en måte som rettferdigjør kvinners angrep på menn. Dette har de fått holde på med i mer enn en mannsalder. Hvilket bilde av menn er det oppvoksende kvinner får? Kvinner har kommunisert på en måte som kvinner komuniserer på, mens menn, som kommuniserer på en annen måte, ikke har forstått hva som skjer. Menn har bare i liten grad benyttet de samme teknikker til å kommunisere i media, som det kvinner har gjort. Dette har vært en kvinnekamp uten de helt store innslag av menns synspunkter. Dermed har kvinner i stor grad kunnet legge premissene for hvordan denne debatten skal føres. det bærer også debatten preg av, gjennom sin utstrakte kravmentalitet, i steden for den mer kompromissfyllte samarbeidslinjen. Jeg vil tro at dette er arven etter Ottar og Kvinnefronten som begge vel i sum har skadet kvinnekampen mer en gangnet den.
Det har også ført til at mange menn i stor utstrekning har fått problemer med å finne sin egen identitet. Kvinner har ut i fra sin virkelighetsoppfatning lagt premissene for hvordan menn skal oppfatte seg selv. Og det er i erkjennelsen av dette at jeg nå reagerer. Og jeg håper at andre menn også kan komme på banen å gi utrykk for sin erkjennelse og virkelighetsoppfatning. Det vi ser at historien gjentar seg. Det minner om en moderne versjon av hekseprosessene der særlig kirkens menn, projiserte dunkle drifter og sexualitet på kvinnen. De gav kvinnen skylden for at menn havnet i "utroskap" og ble fristet av syndige tanker. I dag er dette snudd opp ned. Nå er det kvinner som anklager menn for sine "problemer" og ved det gjør seg selv til offere. Ved at premissleverandørene så ensidig fremstiller menn som bærere av negative egenskaper, blir dette et problem både for yngre menn og kvinner de møter. Alle blir tapere. Hvordan skal menn tro at de har noe å tilby kvinner når sexualitetetn deres beskrives som sykelig og negativ? Og hva skal yngre kvinner tro om slike potensielle "overgripere og voldsmenn"?
Menn og kvinner snakker om følelser på forskjellig måte. Det betyr ikke at kvinner slik de til nå har gjort, kan sette standard for hva som er riktig og galt. Faktisk viser forskning at menn er vel så gode omsorgspersoner som kvinner. Det problemet menn ofte møter er derimot at kvinner ikke lar menn komme til med sin omsorg. Kvinner evner i liten grad å se at omsorg kan utøves på mange ulike måter. Kvinner er oppdratt til at dette er deres ansvar og evner ikke å se at dette også er mannens ansvar. Dette er en holdning kvinner har fra andre kvinner. Samtidig er mannen også oppdratt til å tro at dette er kvinnens ansvar og han holder defor avstand når kvinnen vernet om "sitt" domene. på toppen av det hele kritiserer kvinner i dag menn, for at de ikke atr sin del av omsorgen. Det er ikke vanskelig å se at dette er en ond sirkel, startet av kvinner og opprettholdt av kvinner. Således er det positivt at det nå innføres nye bidragsregler som et ledd i å få mammen inn på den spillende banehalvdel.
Kvinner kan ikke bare kreve at vi menn skal forstå DEM, de må selv forsøke å forstå menn! Når kvinner får definere hvordan følelser skal utrykkes og tolkes, preger dette også menns selvforståelse. Menn blir usikkre på seg selv, de får beskrevet en virkelighet fjern for deres egen selvforståelse. Hva har dette gjort med norske menn? Tar vi inn over oss denne typen tanker begynner vi også å få en større forståelse hvorfor samfunnet er som det er i dag. Kanskje blir det også mulig å forstå hvorfor stadig flere norske menn finner sin kjærlighet i andre kulturer. Kanskje menn nå tar på alvor den virkelighet kvinnlige premissleverandører har påtvunget dem i en årekke! Den vinklingen BT har tilkjennegitt i sine artikler om "importbruder" og de reaksjoner det har astedkommet blir da med ett lettere å forstå. Menn tar konsekvensen av at de blir "uglesett" i Norge og søker seg til kvinner og kulturer med andre verdiholdninger og syn på menn. At så en del norske kvinner finner denne kjennsgjerning tung å akseptere har de dermed langt på vei seg selv å takke for. Slik BT med sine kvinnlige journalister prøver å gi et intrykk av at norske menn flykter fra norske kvinner, spørs det om ikke situasjonen er omvendt. Det må være grunn til å spørre om ikke det er norske kvinner som i lang tid har flyktet fra norske menn gjennom å stå for 80 % av skilsmissene i Norge! Kanskje det er norske kvinner som ikke finner seg til rette med norske menn, fordi det mannsbildet de er lært opp i, ikke stemmer med det de møter i virkeligheten.
Kvinnebevegelsen har i alle år ved bruk av primitive psykologiske mekanismer som projisering, generalisering, halvsannheter og manipulering forsøkt å forenkle mennesker ved å gjøre dem til endimensjonale individer. Med disse midler har de gjort kvinner til ofre og menn til overgripere. Ved en slik forenklet virkelighetsforståelse har det vært mulig å generalisere. Problemet er bare at stadig flere ikke kjeneer seg igjen i disse beskrivelsene. Og da får premissleverandørene et forklaringsproblem. Og i mangel av noe bedre retter enkelte skytset mot svakere grupper.
Alle kvinner vil ikke inn i styrerom og være ledere. Alle menn er ikke overgripere. Kvinner er ikke pr. definisjon bedre omsorgspersoner enn menn. Noen kvinner trives med å være hjemmeværende. Menn som finner seg en kone fra en annen kultur er ikke nødvendigvis en sexualisert, lavpannet taper. Også kvinner forgriper seg på barn. Også kvinner slår og utøver vold. Slik kan det i det uendelige vises til at verden ikke er svart /hvit, og med det blir det ikke så enkelt å aggitere for den ensidigheten mange premissleverandører faktisklegger til grunn.
Nå skal det i rettferdighetens navn sier at kvinner alene ikke er skyld i at det er blitt slik. Menn har gjennom sin passive opptreden i kvinnekampen lagt til rette for at vi er kommet dit vi er. Menn har blitt fanget i et klassisk nett der de er blitt opptatt med å forsvare seg selv og sitt kjønn. Utsatt for den massive kvinnesak som er kjørt de siste tiår kombinert med pressens ettergivende holdning til krav om forandring, blir det mulig å forstå at dette spillet kan ha holdt på så lenge som det har gjort. Det har vært et ønske i samfunnet at kvinner skal få sin likestilling og dermed er det lagt til rette for lite motforestillinger om de krav og metoder som benyttes. Dette er et spill som i høyeste grad er en del av den samfunnsutviklingen vi ser i dag.
Når så stadig flere ser ut til å reagere så må det være et utrykk for at betydlige skjevheter og problemer kommer til syne i samfunnet. Det som før var samfunnets hjørnesten, familien, ser ut til å gjennomgå forandringer både i struktur og sammensetning. Det som for mange var mål og mening med livet er blitt gjenstand for dyptgripende forandringer. Skilsmisser som en gang ble ansett som styggedom, er i dag mer regel enn unntak. Og i en slik prosess er kvinner blitt gjort til offer, ikke av menn, men av andre kvinner. Og som offer kan de tillate seg hva som helst og alikevell få sympati. De kan beskylde ektemannen for sexuelle overgrep, vold og psykisk terror for å rettferdiggjøre å holde ham adskilt fra sine barn eller selv fremstå som skyldfri for skilsmissen hun selv tok ut! Alt under dekke av å være et offer.
Stadig flere undersøkelser viser at også kvinner er voldelige i forhold med menn. Menn kan slå hardere, men kvinner kan såre dypere. Når så noen hevder menn slår oftere så blir det bare snakk om kvantitet i steden for kvalitet. Det rettferdiggjør ikke på noen måte den ensporede vektleggingen en del premissleverandører legger til grunn når mannen får skylden for alt det vonde som skjer kvinner. Ingen spør hvorfor menn slår! Ved at enkelte kvinner på denne måten opphøyer sin egen fortreffelighet ved samtidig å degradere mannen, skapes det grobunn for en dyptgående fiendtlig mistenksomhet hos begge kjønn. Da blir spørsmålet hvem som har noe å vinne på å opprettholde et slikt svart / hvitt fiendebilde? Svaret er vel egentlig gitt, selv om det ikke er politisk korrekt å utrykke det!
Begge kjønn strever med å få til forholdet til den andre. Ut i fra hvor få kvinner det egentlig er som tør å snakke premissleverandørene midt i mot vil jeg anta at de er redd for trusselen om utstøting ved å avvike fra den politisk korekte linjen mot menn. Det er besnærende å se hvor liten debatt det skaper når en kvinne går ut i media og sier hun faktisk liker å være hjemmeværende med en mann som arbeider. I enkelte miljøer er det som å "banne i kirken". I mine øyne viser kvinner som ikke følger "den brede vei", langt større modenhet og fornuft enn det den stille majoritet viser. Det er forståelig at mange betakker seg når man ser hvilket "hylekor" som raskt kommer på banen når man snakker makten imot. Det hele blir ganske tragisk når vi ser kvinner krever likestilling slik at mannen kan ta sin del av "hjemmearbeidet" og omsorgen. Etter skilsmissen blir ikke dette så viktig, da vil mange kvinner være hjemmeværende med barna og at mannen skal betale bidrag så de slipper å jobbe! Hvor ble det av likestillingskravene om karriere da? Det blir bare mer og mer tydelig at det økonomiske motivet til mange kvinner overskygger alt. (Men det er det ikke politisk korrekt å si!)
Kvinners holdning til barnefordeling er et typisk eksempel. Dette i kombinasjon med økonomi har i mange år vært meget diskriminerende mot menn. Sjelden har premissleverandørene tilkjennegitt denne skjevdelingen. Den totale taushet har vilt over dette tabubelagte emnet. Her er det fremdeles langt igjen til likestilling. Jeg merker meg hvordan enkelte reagerer mot de nye reglene rundt barnebidrag, der barnet faktisk i mange tilfeller får mulighet til oftere å se sin far på bekostning av redusert stønad til (som oftest) mor. Her oppleves kvinner som lite villige til å tre tilbake i likestillingens navn. Fra å være en god far og ektemann i ekteskapet, går en mann til å bli uønsket og dårlig egnet som far etter skilsmissen. Ja han ender ofte med beskyldninger om både voldtekt og incest! Kun på et punkt har far fått beholde sin rolle, og det er som økonomisk forsørger. Der egner far seg, men han har verken forståelse for barn eller noe annet etter skilsmissen. Dette er en argumentasjon ingen menn har fremsatt. Den kommer ensidig fra kvinner og den er opplagt relatert til økonomiske motiver. Da må det være lov å spørre om kvinners dømmekraft. De ser en mann før skilsmissen, god nok til å være far,men en annen etter skilsmissen. Dømmekraften blir knyttet opp mot egosentriske livssituasjoner. "Det som passer for meg nå, avgjør hvordan mannen er!". Barnet i midten blir for mange et middel til økonomisk selvstendighet. Dette må det bli slutt på. Det er ikke til barnets beste. At mødrenes inntekt også skal regnes med ved bidragstørrelsen burde vært en selvfølgelighet for lenge siden. begges inntekt dannet grunnlaget i ekteskapet, så hvorfor ikke etter skilsmissen?
Denne holdningen til fars verdi kommer ikke bare til syne hos premissleverandørene, den har i lang tid vært dominerende i rettsystemet og blant fagfolk. Gamle missforståtte tradisjoner som klart har favorisert kvinner har ikke alltid vært til barnas beste. Hvordan får det menn til å føle seg ovenfor sine barn? Så når man påstår at mange menn ikke tar ansvar for sine barn så henger det kanskje sammen med hvordan kvinner verdsetter menn! Nok en gang ser vi at det er kvinners verdivurdering som legges til grunn for hvordan menn skal oppfatte seg selv. Det er nærmest umulig for en far å få omsorgen for sine barn ved skilsmisser. Mor må være narkoman eller prostituert! Vi ser dette også tydelig i lovverket, der en far ved sitt barns fødsel må signere og vedkjenne seg farskap for i det hele tatt å ha rettigheter ovenfor sitt eget barn. En samboer som ikke har signert er pr. defenisjon ikke far til sitt barn! Ved en skilsmisse er han rettsløs! Mors nye samboer regnes som far et i fra den definisjon at den som forsørger mor er far. Nok en gang ser vi at fars rolle er tett knyttet opp mot hans muligheter til å skaffe økonomiske bidrag til mor og barn. dette tegner et bilde av familiesituasjonen for 1200 år siden! Men han pålegges å betale stønad! Dette tilkjennegir en holdning ovenfor fedre og menn som ikke er akseptabel. Når kvinner ønsker å kunne prioritere karriere, må også deres økonomi legges til grunn!
For meg virker det som om mange av tidens premissleverandører projiserer sin egen tilkortkommenhet og sitt eget hat mot menn. Ved å stakkarsliggjøre kvinner og gjøre dem til offre legger de samtidig grunnlaget for å ha noen å angripe. Kvinner er ikke bare offre, like lite som menn er bare voldelige . I steden for å bruke alle krefter på alt som er så negativt er det kanskje på tide å prøve å tone ned og skifte fokus til en mer samarbeidende form. Problemer kan løses på mer enn en måte. Slik skyttergravskrig vi nå er vitne til der menn er voldelige og kvinner bare er offre fører ikke noe sted, fordi den ikke stemmer med den brede virkeligheten.
Kanskje både likestillingen og kvinnesak hadde vært tjent med å få premissleverandører som arbeidet både for kvinner og menn og ikke bare tillegge kvinner holdninger som de så kan bruke mot menn!