| |
Svært mange av de innlegg og kroniker som de senere årene har blitt presentert i ulike media er undertegnet av ulike kategorier fagfolk. Når man leser hva en del av disse skriver blir man i mange tilfeller sittende igjen med en følelse av at vedkommende forfekter et veldig ensidig syn i den saken vedkommende uttaler seg om. Jeg har tatt for meg diverse avisinlegg og kronikker av forsker og sosiolog Margunn Bjørnholdt ved Arbeidsforskningsinstituttet.
Via opplysningen fant jeg frem til en nettadresse http://www.afi-wri.no. Et søk på ansatte gav ingen treff på Margunn Bjørnholt. Gjennomgang av alle tilgjengelige artikler og arbeider, der ledere og medarbeidere står oppført gav heller ingen treff vedr. denne forskeren. Hun opererer med sin egen hjemmeside på http://www.mor.nu . Likeså har denne forskeren en liste over 7 kronikker / innlegg i diverse media de siste årene.
Jeg skal her ta for meg en av disse kronikker/innlegg som alle har det til felles at de omhandler likestillingspørsmål i en eller annen form. Jeg vil gå nøye gjennom med tanke på en analyse av innhold sett i relasjon til forutsetninger og konklusjoner. Margunn Bjørnholt fremstår som bevandret i disse begreper.
Under var opprinnelig hennes artikkel delvis gengitt for at leseren skulle få mulighet til å se hva hun skrev i forhold til mine kommentarer. Etter mottak av følgende mail :
19.3.03
Jeg er blitt tipset om at du har lagt ut Margunn Bjørnholts artikkel "Lavere bidrag mer rettferdig?" i sin helhet på din hjemmeside www.likestilling.com. Jeg vil vise til Lov 1961-05-12 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk, §§ 1, 54, som slår fast at slik bruk som du gjør av Bjørnholts artikkel er såvel ulovlig som straffbar. Jeg må be deg øyeblikkelig fjerne Bjørnholts artikkel fra din hjemmeside.
Webmaster på mor.nu (etter fullmakt)
... får leseren se på hennes artikkel i vedlagte link.
Følgende besvarelse ble sendt Webmaster, mor.nu :
Hei anonyme Webmaster!
Jeg beklager at artikkelen ble gjengitt I forbindelse med imøtegåelse av de slutninger og konklusjoner hun trekker. Dette er ikke gjort I noen vinnings hensikt, kun I et debattøyemed. Av den grunn finner jeg det påfallende at meningsytringer på denne måten blir forsøkt vanskeliggjort. Jeg respekterer imidlertid deres ønske da artikkelen ikke er en forutsetning for å diskutere, men bare som en forenkling for leseren til å sammenligne hennes meninger med mine.
Mvh
Rune Fardal
Og så til artikkelen :
Lavere bidrag, mer rettferdig?
Publisert i Dagsavisen 15.3.2003
http://www.dagsavisen.no/kommentar/debatt/2003/03/715954.shtml
Hun skriver :
Nye bidragsregler gir lavere bidrag. Kanskje godt nyttfor bidragsbetalende fedre, men dårlig nytt for alenemødre og barn av skilte foreldre. Mens bidraget hittil er blitt beregnet etter en fast prosentandel av bidragsyters inntekt, legges med nye regler mors inntekt og graden av samvær til grunn, samtidig som standardbudsjett fra Statens institutt for forbruksforskning legges til grunn som kostnad pr. barn.
Kommentar :
Helt uten noen form for dokumentasjon legger MB (Margunn Bjørnholdt) til grunn at de nye bidragsreglene vil føre til lavere bidrag. Slik hun her generaliserer legger hun uten videre til grunn at dette gjelder ALLE, da ingen forbehold eller unntak er nevnt! MB legger til grunn at de nye bidragsreglene er godt nytt for de bidragsbetalende fedrene. Hun evner ikke å se at dette kan være godt nytt for mange BARN! Hun nevner ikke at 20% av bidragsbetalerne er kvinner. Således er dette også godt nytt for dem. MB hevder at dette dermed er dårlig nytt for alenemødre og barn av skilte foreldre. Ut i fra en slik tanke er det også dårlig nytt for de 20% av alenefedre og deres barn. Nå er ikke reglene trådt i kraft, så noe forskning på dette som kan dokumentere påstanden hun kommer med, finnes ikke. Dermed fremstår MB sin påstand ikke som annet en en subjektiv ytring fra en hvilken som helst person! Og i dette tilfelle fra en person som opplagt synes dette er negativt for BM og positivt for BY. Hun har ikke noe belegg for sine påstander. Hittil har bidraget blitt beregnet etter en fast prosent av bidragsyters (BY) inntekt. Dette, selv om bidragsmotaker (BM) i mange tilfeller både har inntekt og faktisk høyere inntekt en BY.
Dette må også sees i lys av at BM i svært mange tilfeller har krevd omsorgen. Således er ikke dette påtvunget, men frivillig valgt. Så sterke virkemidler mange BM tar i bruk for å få omsorgen, må det være grunn til å anta at de har ønsket denne situasjonen. Kanskje burde BM ofte nye samboer/ektemann også telle med i denne beregningen!!
MB tilkjennegir ingen reaksjon ovenfor denne åpenbare urimeligheten og slik hennes utsagn fremstår må man anta at hun synes dette er helt greit!. Mens en BY må betale for sitt barn til en BM, har BY i langt de fleste tilfeller lite samvær med barna i forhold til BM. Med de nye reglene har også BM inntekt og graden av samvær betydning for for beløpet som skal betales av BY. Jeg merker meg at BY konsekvent omtales som "mor". Det går klart frem av MB at i hennes tanker er BM en mor mens en BY er en far. Av det følger at alenemødre kommer dårligere ut enn fedre med de nye reglene. Så langt er MB sin argumentasjon for det syn hun forfekter svart/hvitt. Far betaler bidrag, mor mottar bidrag. Ingen av de utallige nyansene er diskutert.
Hun tar ikke inn over seg at BM kan ha en ny samboer/ektefelle og således ha ytterligere en inntekt. MB tar heller ikke på noe tidspunkt høyde for at mange foreldre har tilnærmet like mye omsorg for barna, uten at dette avspeiler seg i at BY får redusert bidrag. I slike tilfeller har BY like store utgifter til omsorgen som BM, ja faktisk større all den tid BY frem til nå har måtte dekke transport i forbindelse med samvær, allikevel har BY betalt like mye bidrag til BM som en med lite eller ikke noe samvær. MB vurderer aldri dette slik hun faktisk konkluderer uten å ha lagt noen premisser til grunn for sin konklusjon.
Hun skriver videre :
I tillegg skal utgiftene til transport ved samvær deles. Resultatet blir betydelig lavere bidrag for de fleste, og særlig for bidragsytere med høy inntekt. Hovedargumentet for omleggingen, er at dette er mer rettferdig. Det hevdes at mange bidragsytere skal ha betalt «for mye», og at noen bidragsmottakere, les mødre, tjener mer enn tidligere partner. Mors inntekt bør derfor telle med ved beregningen av bidraget. Det er flere grunnleggende brister i dette resonnementet. At kvinner i gjennomsnitt tjener betydelig mindre enn menn, skal vi, i likhet med lovgiverne, her se bort fra. Spørsmålet er imidlertid: Mange kvinner har egen inntekt, enkelte tjener kanskje bedre enn barnefar - og hva så?
Kommentar :
MB reagerer på at BM inntekt og utgifter til transport skal med i regnestykket om bidragets størrelse. At det til nå bare har vært BY som har betalt utgiftene til samvær synes ikke være interessant. Da kan det heller ikke være av betydning at BARNET faktisk trenger BY like mye etter en skilsmisse som før. De nye reglene kommer som en følge av den skjevhet stadig flere har påpekt vedrørende dette. At BY rolle for barnet i de senere år har fått økt oppmerksomhet etter hvert som man har insett at begge foreldre faktisk er viktige for barna ser det ikke ut til at MB tar inn over seg. Faktisk konkluderer MB uten forutgående premisser eller diskusjon at dette resulterer i lavere bidrag for de fleste og særlig for de BY med høy inntekt! Underforstått, dette er negativt for BM og barnet! Det er ikke vist til noe forskning som underbygger dette. Således må dette antaes å være MB sin subjektive mening. At ordningen ikke en gang er trådt i kraft underbygger dette.
MB skriver at "det hevdes" at mange BY skal ha betalt "for mye" og at noen BM, nok en gang utdypet som mødre, tjener mer enn tidligere partnere. Jeg merker meg at Mb skriver dette i en form som om dette er noe som bare blir hevdet, uten egentlig å være forankret i noen sannhet. Dette i sterk kontrast til MB sine egne konklusjoner som faktisk heller ikke har noen forankring i forskningsmessig sannhet.
På bakgrunn av at BM har inntekt åpner de nye reglene for at også denne bør telle med ved beregningen av bidrag. MB hevder at det er flere brister i dette resonementet! Plutselig er det kvinners GJENNOMSNITTLIGE intekt som skal legges til grunn for en slik brist. Med utgangspunkt i denne gjennomsnittlige inntekt blir det påstått at kvinner tjener mindre enn menn. Etter først å ha antydet at kvinner tjener mindre enn menn velger MBå se bort fra dette, men lar det henge i luften. Hun erkjenner også at enkelte kvinner har inntekt og at noen sågar tjener mer enn BY! Men etter å ha innrømmet dette er hun rask til å utrykke "Hva så?" Som om det ikke er av interesse eller relevant for beregningen av bidragets størrelse. Faktisk er denne lille setningen meget avslørende for MB sin subjektive holdning til hele problematikken. Ved at hun selv innser at hun ikke kan komme unna dette, for henne tydelige faktum, blir det forsøkt overskygget ved å stille seg uforstående til at dette skal ha noen betydning! Dette kan ikke karaktriseres som annet enn forsøk på manipulering av, for henne, negative fakta!
Hun skriver videre :
Så lenge foreldrene holder holder sammen, er det sammenlagte inntekter som danner grunnlaget for forsørgelsen av felles barn. Hvorfor skal dette endres ved samlivsbrudd, og fedrenes forsørgeransvar reduseres dersom mor tjener penger selv? Dette gir et sterkt signal om at barn først og fremst er mors ansvar - også økonomisk - og at det er tilstrekkelig at far hjelper til. Som likestillingspolitikk står dette til stryk.
Samtidig fratar det barn av skilte foreldre muligheten til en levestandard som avspeiler begge foreldres økonomiske ressurser. Dette forsterkes ved at man legger et standardbudsjett til grunn for hva det skal koste å ha barn. Et slikt anslag vil dekke over store forskjeller, avhengig av inntekt, bosted, omgangskrets, m.v.
Kommentar :
MB fortsetter i samme sporet. Hun viser til at det ved samliv er den sammenlagte inntekt som danner grunnlaget for forsørgelsen av felles barn. Hun spør også hvorfor dette skal endres ved samlivsbrudd. Mens det frem til nå har vært BY inntekt som danner grunnlaget for bidrag, skal nå begge foreldres inntekt være med i denne beregningen. Dette mener MB ikke er riktig! Her er det nokså avslørende hva som ligger bak MB sine meninger. Hun har fremdeles ikke vist til noen form for forskning eller på annen måte dokumentert sine meninger/påstander. Hun hevder begges intekter skal telle med i et samliv, samtidig som hun hevder dette ikke er til det beste etter skilsmisse! Da skal bare BY inntekt telle. Denne dobbeltmoralen er nokså avslørende og vitner om at for BM gjelder det å få mest mulig penger fra BY. Økonomi blir viktigere enn barnets beste.
MB stiller også spørsmål ved hvorfor fedrenes forsørgeransvar skal reduseres dersom mor tjener penger selv? De nye reglene legger vel opp til at det skal bli mer lønnsomt for fedre å ha mer samvær med sine barn, gjennom det vil de også bidre økonomisk for barna i større grad. At det skal brukes som argument for at deres bidrag ikke bør reduseres viser at det MB egenltig er bekymret for er at BM får mindre penger fra BY. MB gir ikke på noe tidspunkt utrykk for at dette faktisk kan være til glede og nytte for BARNET. Faktisk er ikke barnets relasjoner i denne problematikken nevt i det hele tatt, bare en bekymring av at enslige mødre får mindre penger fra barnets far! Jeg mener MB burde vurdert om ikke faktisk den nye ordningen kan gjøre at barnet får mer samvær med sin far, helt i tråd med hva samfunnet ellers legger til grunn som det beste for barnet.
Nok en gang konkluderer MB med at dette skal gi et signal om at barn først og fremst er mors ansvar også økonomisk. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å konkludere slik hun gjør. Faktisk vil jeg hevde at en slik holdning lager en åpning for at også far kan komme til å bidra med ansvar og økonomi for barnet. Tvert i mot vil jeg hevde at enslige mødre i alt for stor grad har skjøvet far ut og vekk fra muligheten til å ta ansvar, muligheten til å føle det meningsfyllt å bidra økonomisk! Ved at de ikke har lagt mere til rette for far og således vist barnet at far også er viktig for barnet har enslige mødre selv bidratt til at barnet er blitt mors ansvar rent praktisk og økonomisk. Når dette nå er i ferd med å forandre seg til det bedre for barnet, blir det påfallende hvor negativt MB reagerer på det. Dette skal være til barnets beste, slik at barnet også får ta del i fars egenskaper i sin utvikling.
MB blander dette med likestillingspolitikk og mener det står til stryk! Kan det ikke være at dagens ordning står til stryk? Hvor diskuterer MB dette? Ingen steder. Ikke vises det til noen forskning eller undersøkelser som skal underbygge hennes påstand heller. Nok en gang er det hennes subjektive holdning som legges til grunn! Hvor mye har mødre latt fedre få slippe til i barnets utvikling etter en skilsmisse? Uansett hvilken innfallsvinkel man har til likestilling, så mener jeg at det er nettopp denne muligheten til at far kan delta mer i barnets oppvekst som blir likestilling. Når far nå "premieres" med lavere bidrag om han har mer samvær anser jeg dette som en fordel for barnet, dette ut i fra en tanke om at far er like viktig for et barn før som etter en skilsmisse!
MB påstår videre at denne nye ordningen skal frata barn muligheten for en levestandard som avspeiler begge foreldres økonomiske ressursjer. Jeg kan ikke se at hun har noen dekning for å påstå dette! Faktisk vil den nye ordningen bidra til at barnet nyter godt av begge foreldrenes ressusjer ved at også BM sin inntekt legges til grunn for bidraget. Det vil synliggjøre det faktum at også BM har en økonomi som kan bidra til barnets levestandard og ikke bare BY.
Også det forhold at man legger et standardbudsjett til grunn oppfattes negativt av MB! Med så mange variabler som finnes i de ulike forhold rundt om i landet vil det ikke være mulig å lage et system som fanger opp alt. Det er å merke seg at MB ikke på noe punkt ser problemer med dagens ordning, tvert i mot ser hun bare negativt ved den nye ordningen. Og det synet bunner i at BM får redusert sitt bidrag. hun nevner ikke det faktum at de enkelte foreldre seg i mellom kan avtale bidrag seg imellom! Og nok en gang må jeg spørre, hvor er premissene for hennes konklusjoner, hvor dokumenterer og underbygger hun sine påstander objektivt ?
Hun skriver videre :
Når bidraget skal beregnes etter en, for mange for lav, standardkostnad, vil omsorgsmødrene bli sittende igjen med det økonomiske totalansvaret. Slik skyves en større del av de faktiske kostnadene og ansvaret for nødvendige nedskjæringer ved overgang til lavere bidrag og lavere levestandard i omsorgshjemmet, over på mødrene, mens fedrene i større grad vil kunne velge om de vil bidra til å dekke kostnader utover det fastsatte bidraget.
Målet med bidragsreglene må være at barnet får den oppvekst foreldrenes økonomiske og andre ressurser tilsier, og at barnet i minst mulig grad blir skadelidende av at foreldrene ikke lever sammen. De nye reglene vil sette barn av skilte foreldre i en dårligere økonomisk situasjon enn barn av foreldre som bor sammen, og velte kostnader og totalansvar over på mødrene.
Kommentar :
Som en forutsetning legger MB til grunn at bidraget, når det beregnes, er for lavt for mange. Det blir ikke vist til noen form for diskusjon eller begrunnelse for en slik konklusjon. MB legger til grunn uten noen forutgåebnde diskusjon at når bidraget skal beregnes etter en for mange, PÅSTÅTT, for lav standardkostnad vil omsorgsmødrene bli sittende igjen med ansvaret. Her legger MB selv til grunn udokumenterte premisser og benytter dem til å fastslå og konkludere slik hun ønsker. MB reflekterer ikke over at far kan bidra mer og faktisk FÅR mulighet til å bidra mer. Om MB er så bekymret for at det økonomiske ansvaret for mor skal bli så vanskelig, så åpner den nye ordningen for at far kan få mer omsorg og med det ta over en del av ansvaret både økonomisk og sosialt.
Ikke på noe tidspunkt legges det opp til en slik forståelse, tvert i mot påståes det at mødrene får ansvaret for nødvendige(?) nedskjæringer ved overgangen til lavere bidrag og levestandard hos BM. MB ta det som gitt at ALLE mødre får lavere bidrag og med det en lavere levestandard. Ikke på noe tidspunkt vurderes BY (fars) muligheter for økt samvær og således en overtakelse av deler av det økonomiske ansvar så vel som sosialt ansvar/omsorg ved faktisk samvær. Tvert i mot legger hun til grunn en tankegang der fedrene får velge om de vil bidra til å dekke kostnadene utover det faste bidraget. Jeg legger til grunn at majoriteten av fedre er ansvarlige og føler ansvar for sine barn. At en mor ved den nye ordningen må avgi noe av dette ansvaret mot at far får mer ansvar, er ikke ensbetydende med lavere levestandard for barnet. Det finnes ingen forskning som viser dette nå før ordningen har fått anledning til å virke over tid. Således fremstår MB sine påstander og betraktninger bare som subjektive bekymringer som bygger på det faktum at far får mulighet til et mer direkte ansvar og gjennom det betaler et lavere bidrag. I det ligger det mer en frykt for at BY faktisk skal få mer å si vedrørende barnet enn at barnet nødvendigvis får det værre. Barnets situasjon er like mye relatert til mors evne til å la far få vise ansvar.
Mens MB forfekter at målet med bidragsreglene må være at barnet får den oppvekst foreldrenes økonomiske og andre ressurser tilsier, påstår hun samtidig at de nye reglene vil sette barn av skilte foreldre i en dårligere økonomisk situasjon enn barn av foreldre som bor sammen. MB vurder ikke at det i dag for mange mødre er slik, men at det for mange andre ikke er slik. Floraen av ulikheter mellom BM er mangfoldig og ikke så svart/hvit som MB legger til grunn for sine antagelser, påstander og konklusjoner. Således vil hennes påstand om at kostnader og totalansvaret veltes over på mødrene (BM) ikke bli forskjellig fra dagens situasjon. I dag har BM dette ansvaret, det nye synes å være at også BY (far) i større utstrekning gies mulighet til å bidra med dette. Ikke på noe tidspunkt reflekterer MB over denne muligheten. Konsekvent legges det til grunn at den nye ordningen ikke er bra for BM mens alle momenter som taler til fordel for de nye reglene ikke en gang blir diskutert.
Hun skriver videre :
Et annet nytt element er at samvær gir fradrag i bidraget. Tanken er kanskje at fedre skal stimuleres til mer samvær; fedre vil dermed avlaste mødre, som dermed får mer tid til å arbeide eller studere. Dette bidrar til å realisere et likestillingspolitisk mål om bedre fordeling av omsorgsarbeidet.
At reglene er kompliserte, øker mulighetene for konflikt. Både størrelsen på bidraget og omfanget av samvær, vil kunne bli gjenstand for stadige og gjentatte forhandlinger. Mens fedre vil kunne ønske mer samvær enn de ellers ville gjort, for å få redusert bidrag, vil mødre kunne ønske å begrense samværet for ikke å tape økonomisk. Særlig der forholdet mellom foreldrene er dårlig, vil de nye reglene gi økte muligheter for konflikt. Der det ikke er konflikt, vil foreldrene i teorien kunne avtale både bidrag og samvær seg imellom, uavhengig av regelverket.
Kommentar :
MB tilkjennegir her bekymring over at mer samvær for BY vil danne grunnlag for redusert bidrag! MB skriver at tanken KANSKJE er at dette skal stimulere til mer ansvar. Underforstått, hun legger til grunn at fedre generelt ikke tar ansvar i dag, men at de nye reglene kanskje kan bidra til dette. Måten hun fremlegger dette på viser en klar tvil fra henne. Man kan liksom påstå dette, men det er tvilsomt at fedre tar mer ansvar. Hun verken diskuterer eller tar inn over seg at mange fedre i årevis har kjempet for mer ansvar og samvær med sine bar, men at BM bevist i mange tilfeller saboterer og drenerer dette. Mødre har ikke tidligere vært villig til å la far få komme til, dette gir de nye reglene en større mulighet til. At det faktisk kan bidra til noe positivt for barnet blir ikke diskutert over hodet. MB sitt utgangspunkt er at dette nødvendigvis er negativt. Hvor viser hun til at det skulle være forskningsmessig belegg for en slik påstand? Ingen steder!
Tvert i mot kobler MB fars økte muligheter for større ansvar for sine barn mot at dette skulle være bra ut fra et likestillingssynspunkt ved at det fremmer en bedre fordeling av omsorgsarbeidet. Fedre kan avlaste mødre slik at disse kan få mer tid til å studere eller arbeide. Dette er typisk for likestillingskampen. Dette kan være bra fordi det gir mor større frihet! Ja vel, men hva med barnet. Jeg registrerer at hele argumentasjonen dreier seg om BM (mor) sin rolle i det nye regelverket mens barnet ikke ser ut til å ha den samme oppmerksomhet. Barnet blir bare trukket inn når det kan bidra til å understøtte BM "vansklige" situasjon.
Mb berører et viktig punkt når hun hevder at de nye reglene kan være grunnlag for konflikter. Hun vinkler det slik at fedre som ønsker mer samvær gjør dette ut i fra en tanke om at det reduserer bidraget. Underforstått fedre tenker bare på den økonomiske delen og ikke på barnet. En slik forståelse av BY motiver kan nok for enkelte være grunnlaget for økt samvær, men å generalisere at dette gjelder alle eller de fleste forteller mer om MB sitt syn på menn enn om menns ansvarsfølelse for sine barn. Hun evner ikke å ta inn over seg at selv om enkelte menn tenker slik, så får samtidig barnet mer samvær med sin far. Det må sees på som positivt, uten at MB lar dette komme til syne i sin argumentasjon. Tvert i mot vinkler hun dette bare fra en konfliktskapende vinkel og hun underbygger det ved å si at BM (mor) vil prøve å begrense dette for ikke å få redusert bidrag. MB fokuserer bevisst på de negative trekk som kommer til syne uten samtidig å ta inn over seg at det også kan være positivt for barnet. Der det allerede er konflikt, vil nok de nye reglene for mange bidra til konflikt, men for mange andre som kan samarbeide om barna kan de nye reglene også bidra til at barnet faktisk får mer samvær med far. Og det må regnes som positivt. De senere årene har åpnet for en større forståelse av fars rolle for barnas utvikling. De nye reglene åpner for mulighetene for at dette kan skje.
Jeg registrerer at også MB ser at mange foreldre kan enes om en avtale. Men for liksom å svekke dette faktisk positive argumentet så utrykker hun at dette er noe som skjer i "teorien". Som om det umulig kan skje i virkeligheten. Det er tydelig i fremstillingsmåten til MB at alt som kan tale til en fordel for de nye reglene blir vinklet på en negatuv måte eller tillagt tvil. Denne måten å argumentere på er ikke en forsker verdig. Den vitner om en peson som på forhånd har tatt et standpunkt og som bare leter etter argumenter for sitt syn. Dette kalles kvasiforskning og er ikke annet enn subjektive meninger.
Hun skriver videre :
Mens man i utformingen av de nye reglene har vært imøtekommende overfor kravene fra dem som har følt at de betalte for mye, har man ikke tatt opp problemet med de mange som ikke betaler. I tillegg betaler mange for lite, fordi bidraget ikke reguleres i forhold til faktisk inntekt, mens de fleste vil ha en positiv lønnsutvikling i løpet av karrieren. I dag er det opp til den som mottar bidrag å fremme skriftlig krav om økning til trygdekontoret ved mistanke om at tidligere partner har hatt lønnsøkning, hvorpå bidragsbetaler får kravet til uttalelse og blir bedt om skriftlig svar. Ordinær oppjustering av bidraget får dermed et preg av prosess, og mange vil, av frykt for konflikt, vegre seg mot å reise en «sak» om penger. Mange mottar nok derfor mindre enn de etter reglene har krav på.
Komentar :
MB legger til grunn uten videre at man ved utformingen av de nye kravene har vært imøtekommende ovenfor dem som mener man har betalt for mye. Hvor går det frem at en slik imøtekommenhet er gjort bevisst? Nok en gang legger MB premisser det ikke er vist til at har dekning noe sted. Dette viser klart en forutintatt holdning til problematikken. Først legger man til grunn helt udokumenterte premisser, hvorpå man følger opp med :Ja,Ja, man har gitt etter her, men man har ikke tatt opp problemet med dem som ikke betaler! Nok en påstand! Hvordan vet MB dette. De som betaler bidrag, noe MB neppe gjør har opplevd flere ganger at trygdekontoret ønsker oppdatering av intekstforhold. Personlig har jeg opplevd dette 3-4 ganger på like mange år. Om det er min ex som har krevd dette eller det er trygdekontoret er lite relevant. Poenget er at det skjer!
Mb følger opp med at selvfølgelig er det mange som betaler for lite! Dette ut i fra en tanke om at utover i en BY karriere øker intekten. Dette tar hun som en selvfølgelighet! Hvor er dokumenatsjonen? Om noen gjør det så er det sikkert andre som går andre vegen, mens andre igjen står tilnærmet stille. Hele tankegangen til MB går på å tyne mest mulig ut av BY for å berike BM. Dette blir klart slik hun argumenterer. Det er BM som er offeret. Nå er det slik at det BY betaler, faktisk er til barnet og ikke til BM! En slik tankegang er vanskelig å se i MB sin argumentasjon.
MB følger opp med at en slik oppjustering av bidraget er en tung prosess. Av den grunn er det mange BM som ikke gjør dette i frykt for at det skal lage bråk. Det er en interessant erkjennelse MB kommer med her. Som vanlig er det antagelser, men hun tilkjennegir i det minste at dette kan være kilde til bråk mellom BY og BM. Først beklager MB seg over at en oppjustering tilsynelatende er vanskelig og sjelden skjer, deretter innrømmer hun at dette er grunnlag for økt konflikt og av den grunn er det mange BY som ikke gjør dette selv om de burde ha gjort det! Med dette som begrunnelse er det slik hun konkluderer mange som ikke mottar så mye som de har krav på! Det hun ikke nevner er at mange har private avtaler, at mange ikke føler noe behov for å krangle om dette og at andre igjen kanskje betaler for mye i bidrag. Folk kan som kjent gå ned i lønn også! Ingen slike argumenter er nevt i MB sin diskusjon forut for en konklusjon. Dette er klart med på å svekke troverdigheten til denne "Forskeren"!
Hun skriver videre :
De nye bidragsreglene er et eksempel på den sterke farsorienteringen av barne- og familiepolitikken den siste tiden, der hensynet til barns oppvekstvilkår og mødrenes livsbetingelser synes å komme i bakgrunnen for økte rettigheter for fedrene. Tanken bak er nok at fedre på denne måten skal beveges til å ta større del i barneomsorgen. Når konsekvensen blir at totalansvaret i større grad veltes over på mødrene, mens fedrenes plikter reduseres, er det nødvendig å tenke om igjen, både i forhold til bidragsreglene, og i forhold til den totale innretningen på barne- og familiepolitikken.
Kommentar :
Her ser vi det igjen. En ensidig forkusering på det negative for BM fordi BY tilsynelatende får fordeler en sterk farsorientering i familiepolitikken. Og selvfølgelig er hensymet til barnas oppvekstvikår og mødrenes livsbetingelser noe som kommer i bakgrunnen for en slik politikk. MB sin ensidige fokusering på alt som blir så dårlig for enslige mødre er påfallende. Og nok en gang, hvor er diskusjonen der et mer helhetlig bilde trer frem før man så raskt konkluderer? Det blir bare fokusert på at fedre får økte rettigheter. Og selvfølgelig er det ikke bra for enslige mødre. Burde ikke MB også fokusert på det at fedre i en årrekke har kommet i bakgrunnen på bekostning av likestillingskamp kun fokusert på kvinner! MB tilkjennegir at tanken bak en slik politikk er at fedre i større grad skal ta del i omsorgen av sine barn. Kvinner har alltid mast på (likestilling) at fedre må ta sin del av ansvaret også hjemme, når forholdene legges til rette for dette, så vil enkelte likestillingsforkjempere ikke ha en slik utvikling fordi konsekvensen er at BM får mindre bidrag og at BY får mer samvær.
P å toppen av det hele mener MB at totalansvaret veltes over på BM! Her har hun først prediket at hun ikke liker det faktum at far tar mer av ansvaret, og deretter følger hun opp med å si at dette fører til at mor får større ansvar??? Det er noe selvmotsigende over dette. Som professor Dr. Psychol Stein Erik Ulvund skriver i sin kronikk i Dagbladet 16.3.03 : PARADOKSALT NOK er det ofte slik at de som har lite erfaring og sparsomt med kunnskaper ofte har de mest trangsynte oppfatningene av hva som er «god nok» omsorg for barn.
Slik Margunn Bjørnholt fremstår i sitt inlegg i Dagsavisen er det nærliggende å tro at hun går inn i en slik gruppe av "fagfolk" professoren omtaler. Det MB beskriver som fedrenes plikter ( som i følge hennes resonement reduseres) er kun relatert til at de betaler mindre bidrag. Det blir således ganske avslørende å se at det viktigste for MB er økonomien i dette spillet. Hun prøver forgjeves å pakke det inn så det skal bli "spiselig", men hennes manglende evne til å se hele bildet og deretter konkludere på sine egne forutintatte, subjektive meninger er ikke bare tydelig, men også meget avslørende for hennes syn på mannen som omsorgsperson. I hele hennes argumentasjon er BY kun nyttig som økonomisk bidragsyter, hans omsorg er verken ønsket (reduserer bidraget) eller diskutert som tjenlig for barnet.
Så når MB mener at det er ønskelig at man tenker om igjen, så er det for barnets skyld kanskje mer ønskelig at de som gjemmer seg bak en tittel av typen "Forsker" har mer saklig kunnskap om problematikken enn et slikt dårlig skjult motiv som MB her tilkjennegir.
For den som leser hennes øvrige kronikker vil det bli enda tydligere hvor MB sitt ståsted er, og det er ikke til barnets beste når man tenker på at alle barn har 2 foreldre og at de har RETT til å ha 2 foreldre. Det hun forfekter er ren likestillingskamp, på bekostning av barns rett til også å ha samvær med sin far
SÅ MIN KONKLUSJON BLIR AT DEN SOM BØR TENKE OM IGJEN, DET ER PREMISSLEVERANDØRER SOM "FORSKER" MARGUNN BJØRNHOLT!
Kanskje kan barna ha godt av det!
|