Empati og psykopatisk adferd!
Av Rune Fardal,
psykologistudent
Det er veldokumentert at
personer med psykopatiske trekk har problemer med empati. Faktisk er det et av kjennetegnene for
psykopater. Det er imidlertid ikke bare psykopater som har problemer med
empati, men for disse er dette et av flere trekk som mŒ v¾re oppfylt for en
evt. diagnose. Med andre ord, mangler rundt empati er bla. et tegn pŒ at vi KAN
ha med en psykopatisk personlighet Œ gj¿re. Det er imidlertid viktig Œ v¾re
oppmerksom pŒ at dette alene ikke gir oss en psykopat.
Hva er sŒ empati?
Empati blir definert litt
ulikt av ulike forskere, men i denne sammenheng legger jeg til grunn at empati er evnen til innlevelse i
andre menneskers virkelighetsforstŒelse og en forstŒelse av denne.
Empati handler med andre ord Œ plassere seg i et annet
menneskes indre virkelighetsforstŒelse, uten at dette f¿les truende for en
selv. Det handler ikke om at man M v¾re enig eller uenig i hvordan en annen person
forstŒr virkeligheten, bare at man kan forstŒ den. Alle kan ha ulike meninger
og oppfatninger om et emne, og empati handler om evnen til Œ sette seg inn i den andre personens forstŒelse
av dette emnet. Empati blir pŒ mange mŒter Œ respektere at andre mennesker kan
ha en annen oppfatning av ting enn man har selv.
En forutsetning for empati er
at man har innlevelse og forstŒelse i egne f¿lelser, innsikt i sitt eget selv.
Like lite som en uvitende kan l¾re bort noe, kan en empatil¿s vise empati. Slik
psykopaten er inkongruent kan han/hun heller ikke fremstŒ kongruent. handle
kongruent vil si at det er overensstemmelse mellom det man sier og det man
gj¿r, det er sammenheng mellom tanker, f¿lelser og handlinger og motivene bak
dem. Psykopatens patologiske l¿gnaktighet er selve fundamentet for deres
inkongruente profil. De fŒr seg
til Œ si hva som helst for Œ gi et kunstig inntrykk. Det er gitt at en slik
adferd n¿dvendigvis bringer en kile mellom det de sier og det de gj¿r. De evner
aldri Œ leve opp til sine egne
forventninger. Det er ogsŒ derfor alle andre klandres for deres egne feil.
Det Œ opptrer ekte, v¾re
autentisk, t¿rre vise seg selv, ligger ikke for psykopater. Det ligger i
psykopatens natur at han/hun ikke er autentisk. Psykopatens indre kamp gir seg
utrykk i inkongruent adferd og derigjennom er de heller ikke autentiske. De
spiller en rolle, hvis innhold kan variere med hvem som er tilskuer(e). Det
psykopatiske individ benytter enorme psykiske krefter pŒ Œ fremstŒ slik de tror
de mŒ. En prosess som dessverre avsl¿rer deres indre kaos og manglende
forankring i det trygge og forutsigbare.
Empati er ikke bare et utadvendt begrep. Slik det defineres gjelder det
like mye ens egen person. Det kan
virke som om at en forutsetning for empati, er trygghet pŒ seg selv og egne
f¿lelser. PŒ en annen side mŒ det
ligge under empatibegrepets definisjon at man kan forstŒ at men selv tar feil
noen ganger. Den forstŒelsen kommer gjennom andres reaksjon pŒ en selv.
Det betyr ikke n¿dvendigvis
at man er enig i en annens kritikk eller reaksjon pŒ ens egne utrykk eller
handlinger. Det Œ v¾re enig eller ikke, handler mer om sympati (jmfr. Œ
sympatisere, enig) eller antipati (uenig). Det er viktig ikke blande disse
begreper sammen.
NŒr vi sŒ snakker om at noen
ikke har evnen til empati, eller at denne evnen er sterkt redusert, sŒ mener vi
altsŒ en person som ikke evner Œ ha, eller vise innlevelse i andre menneskers
virkelighetsforstŒelse. Bakgrunnen for dette er dels at de ikke har
selvinnsikt. Slike personer vil
som en f¿lge av dette n¿dvendigvis
ha en adferd som lett oppfattes som rigid i forhold til det som
oppfattes som normalen. Med rigid adferd mener jeg en adferd som fremstŒr som lite fleksibel og lite
tilpasningsdyktig. Vi mŒ her selvf¿lgelig skille mellom de som holder pŒ sitt
ut i fra at de kan dokumentere sin oppfatning, og de som holder pŒ sin
forstŒelse uten Œ kunne dokumentere det de mener. F¿rstnevnte er selvf¿lgelig
ikke verken rigid eller psykopatisk. Det ligger dermed et element av at
man tar feil, og ikke innser det,
i begrepet rigid. Begrepet har en negativ klang og benyttes ikke i situasjoner
der man kan bevise sine pŒstander.
Det dette handler om er en
persons indre kamp. En person som er trygg pŒ seg selv, som har kontroll over
sitt eget selv og som ikke minst tŒler Œ stille sp¿rsmŒlstegn ved egen
oppfatning av problemstillinger.
For enkelte er en slik smidighet
helt utenkelig. Noen
mennesker fikk ikke i sin barndom en normal korrigering av sitt ego. Mangler i form av n¾rhet,
tilknytning og kj¾rlighet som f¿lge av en form for savn har satt sine spor i
form av et ¿delagt narsissistisk selvbilde. De mangler den viktige bekreftelsen pŒ sitt ego, en
bekreftelse som setter ego i stand til Œ bli sterkt i den forstand at det kan stille sp¿rsmŒl ved seg selv!
Noe av det som skiller mennesker
fra dyr er vŒr evne til Œ filosofere over oss selv. Dyrenes mangel av slike
evner ser vi pŒ som et mer primitivt trekk. stille sp¿rsmŒl ved egen adferd
krever et visst nivŒ av selvinnsikt. Dette mangler psykopater. Vi kan derfor si
at de fremstŒr som mer primitive i det henseende.
Et barn som mangler f¿lelsen av Œ v¾re elsket vil
underbevist streve etter Œ bli elsket.
Denne streben kommer til syne i et sykelig oppkonstruert selvbilde. De
ser seg selv som det h¿yeste de kan elske i mangel av den kj¾rlighet de hadde
behov for men ikke fikk. Den kompenseres i voksen alder ved et sykelig
narsissistisk selvbilde. NŒr noen sŒ truer dette selvbilde gjennom kritikk
eller ved Œ stille sp¿rsmŒl ved personens evner eller utseende, reagerer de
n¾rmest ubevist pŒ dette. At de
tar kritikk som en krenkelse er da ogsŒ typisk for disse personer og
forskjellig fra normale. For dem
er en korreksjon noe mer enn bare en feil, det er en utfordring av det
forskrudde selvbilde de har, et selvbilde som utsatt for trusler, blir forsvart
med forsvarsmekanismer. Tross alt er dette deres akilleshel, det er skj¿rt
selvbilde, omgitt av en tykk ytre ring av forsvarsmekanismer. NŒr de f¿ler dette selvbilde truet er
det ingen grenser for hva de vil
gj¿re for Œ redusere denne trusselen.
Dessverre blir de sin egen
verste fiende. Dette er imidlertid noe de ikke kan forstŒ. Ved sin rigide,
avvisende adferd forŒrsaker de selv at trusselen mot deres svake ego styrkes.
Alle som oppfattes som en trussel, blir en fiende. Ved Œ nedkjempe fiender tror
de at de styrker sitt eget ego, Jeg vant, ergo er jeg best! At prisen andre mŒ betale er h¿y bŒde
menneskelig og ¿konomisk har de ingen forstŒelse for. Alt de ser er en trussel
mot sitt eget svake ego som mŒ nedkjempes. De gj¿r det med en slik intensitet
og iver at det i seg selv viser
hvor alvorlig de oppfatter en slik trussel.
Med en slik kontinuerlig, indre kamp sier det seg
selv at de ikke har mulighet til Œ
forstŒ andre verken kognitivt eller emosjonelt! De har ikke noe overskudd,
deres eget ego er for svakt for Œ tŒle kritikk. Av det f¿lger at de vanskelig
kan ha forstŒelse av og for andre mennesker. ha forstŒelse for andre kan bety at man selv kan komme i en
situasjon der en mŒ revurdere sine meninger. Ikke n¿dvendigvis alltid, men noen
ganger. Det betyr at man mŒ ha evne til Œ innr¿mme feil, eller at man nŒ mŒ revurdere sitt eget standpunkt i en
sak. Dersom dette standpunktet handler om egen adferd mŒ man gj¿re innr¿mmelser. For en som oppfatter seg
som perfekt, kan dette synes som en selvmotsigelse. Dersom jeg mŒ forandre meg er jeg ikke perfekt! For
mennesker av denne typen er det i realiteten en uoverkommelig innr¿mmelse for andre og seg selv.
Det de ikke innser er at om
de hadde innr¿mmet dette, sŒ hadde de ogsŒ kommet ut av sitt problem. Dessverre er selvf¿lelsen sŒ skr¿pelig at de ikke risikerer noe som de
kan oppfatte som ytterligere
¿kning av indre trusler. Gjennom dette evner de ikke verken forstŒ andre eller
vise andre at de pr¿ver Œ forstŒ andre. Uansett hva andre sier om disse personers rigide
oppfatninger eller adferd, sŒ oppfattes det som en trussel. Selv vennlige
fors¿k pŒ Œ fŒ de til Œ innse hvor rigide deres adferd er, faller pŒ d¿d grunn. Frykten for ¿kt indre press synes Œ
v¾re en smerte sŒ stor at de ikke verken kan eller vil pr¿ve. Dette henger muligens sammen med at det
sviket de en gang har opplevd, det nederlaget de en gang ble utsatt for sitter
sŒ dypt og var sŒ sŒrende at det er fortrengt i det dypeste av det ubeviste og sŒledes ikke innenfor personens beviste del i det hele tatt.
Derigjennom kan de ikke
selv forstŒ sitt problem, det eneste de gj¿r er Œ skyve bort en indre smerte som overskygger alt.
Det surrealistiske blir imidlertid at psykopaten rent sprŒklig
synes Œ kjenne den lexsikale definisjonen av ordet empati. I ord kan de tilkjennegi hva dette er,
men deres praktiske forstŒelse eksisterer ikke. Det er som et tomt egg. Vi ser skallet og tror det er et
egg, men det har ingen substans. Det er
som et pŒskeegg, blŒst tomt!
I frykt for avsl¿ring av denne indre tomhet kompenserer de ved Œ bli mestere i sprŒkets
manipulative bruk. Og ikke bare sprŒket, men ogsŒ gjennom opptreden og adferd,
blir de spesialister pŒ Œ snakke
seg ut av problemer. Enkelte tar rollen som den perfekte. Andre tar rollen som offeret, som fŒr medynk.
Stakkers meg, jeg kan jo ikke ha gjort det jeg beskyldes for, jeg som er sŒ
snill og god mot alle mennesker!! Det minner litt om psykopaten som ble spurt
om han hadde brukt vold pŒ andre mennesker noen gang! Nei, svarte han, slikt
holder jeg meg for god til, bortsett fra den gangen jeg drepte en fyr som ikke
ville lŒne meg lighteren sin!!!
Den som m¿ter en slik
manipulativ mester uten Œ v¾re forberedt pŒ dette, oppfatter sprŒk og inntrykk ut i fra en vanlig logisk,
mellommenneskelig forstŒelse. NŒr
noen sŒ forteller disse manipulerte, disse psykopatens naive medhjelpere, at de
er lurt, at det er en annen virkelighet, sŒ nekter de Œ tro det. Selv med
dokumentasjon nekter mange Œ innse at de er manipulert. SŒ troverdig er
psykopaters opptreden for de uinnvidde at mange nekter seg manipulert, selv nŒr
en annen virkelighet dokumenteres. De kan rett og slett ikke tro at de er blitt l¿yet til, det hele
virket sŒ troverdig. De er vant til normales logikk. I m¿te med psykopater er
det dessverre ingen logikk.
Psykopater fŒr seg til Œ si hva som helst for Œ underbygge sin pŒstand,
for Œ fŒ rett, for ikke Œ gŒ pŒ et nederlag! OgsŒ fagfolk blir lurt, og selv om
man beviser at de er lurt, har man opplevd at vedkommende fortsatt benekter at man er lurt. NŒ kan man ikke se bort i fra at
dette har Œ gj¿re med fagpersoners karriere Œ gj¿re. En psykolog som blir lurt av en psykopat,
fremstŒr som heller kunnskapl¿s
fagmann! Spesielt nŒr man er
advart pŒ forhŒnd.
Hvilke konsekvenser har det
sŒ at man mangler evnen til empati? Av dette f¿lger at en slik personlighet
ikke evner Œ plassere seg selv i en annen persons virkelighet. Man evner altsŒ
ikke forstŒ et barns signaler, fordi
man ikke evner Œ sette seg i
barnets situasjon. Tvert i mot vil
slike empatil¿se se barnets utfordrende og normale grensesprengende adferd som
en trussel mot sitt eget ego. NŒr
barnet stiller krav, i et fors¿k pŒ
Œ finne sine egne grenser, finne sin identitet, evner ikke slike
mennesker Œ sette normale grenser.
Tvert imot, vil de i mangel
av forstŒelse av barnets behov,
benytte seg av det som bare kan oppfattes som et skadet superego! Regler
kjenner de ordlyden til, men ikke innholdet i. Barn kan derfor oppleve Œ bli
satt pŒ plass ut i fra en ekstrem tolkning av moral. Man tilkjennegir ikke en
autoritativ oppdragelse, man er autorit¾r! Samtidig kan det samme barnet
oppleve at psykopaten ikke selv beh¿ver Œ f¿lge disse moralske regler. For psykopater gjelder moral bare
for andre. De bruker moral som et hersketeknisk middel ovenfor andre. De selv er jo perfekte og feilfrie, hva
skal de med moral til? De er i egne ¿yne den menneskelige manifestasjonen av
moral! Mens en psykopat kan
fortelle omverden at de hater l¿gn og juks, sŒ forteller den dokumenterbare
virkelighet, at de er kroniske
l¿gnere. Slik psykopaten klandrer andre for lovbrudd, slik bryter psykopaten
selv loven! Faktisk er det slik
mange ganger at man kan avsl¿re psykopaten pŒ de pŒstander han/hun kommer med
om andre. Du snyter pŒ skatten!
Psykopaten snyter selv! Du
vil ikke arbeide! Psykopaten har
ikke arbeid! Du mŒ fors¿rges av meg! Andre mŒ fors¿rge psykopaten! Du egner deg
ikke som omsorgsperson! Psykopaten
bryr seg ikke om barnet, om han/hun ikke kan bruke det for Œ vise sin
egen fortreffelighet! Du er en psykopat!
PŒ seg selv kjenner man andre!
Slik kan man gjennom deres
pŒstander fŒ innblikk i deres egne feil! Psykopater vil n¾rmest pr. definisjon
ikke skryte av noen, for det betyr at noen kan v¾re bedre enn dem selv! Allikevel
kan de komme med positive utsagn om sine st¿ttespillere. Det tyder pŒ at de
kjenner ordets betydning, men ikke de f¿lelser og den adferd som f¿lger. Og
hvem andre enn dem selv er feilfrie? Innr¿mmer de muntlig at de nok kan ha noe
skyld, eller gjort noe feil, kan man som regel finne Œrsaken til slike
innr¿mmelser ved at de enten er presset, eller har en fordel av det i en eller
annen sammenheng.
Projeksjon er en
forsvarsmekanisme man finner i flittig brukt av psykopater. En som har evnen
til empati, har heller ikke behov for Œ projisere skyld pŒ andre, for
vedkommende evner Œ se at ingen er perfekte, alle gj¿r vi feil. I deres interne
kamp mot deg selv, mŒ de fjerne
indre trusler. Hva er vel bedre enn Œ plassere disse pŒ andre mennesker! PŒ ett
eller annet nivŒ forstŒr eller registrerer psykopaten sine feil. Enten det
gjelder l¿gner eller handlinger. Dette mŒ de fŒ utl¿p for. Jeg tror mye av
dette n¿dvendigvis mŒ skje ubevist. NŒr de pŒstŒr noe om andre, gj¿r de det i
den overbevisning normale mennesker har om sine pŒstander. Dermed virker de
troverdige. De fremstŒr med troverdighet. Om de avsl¿res i en
l¿gn, kommer en ny l¿gn og dekker over den gamle. Den kommer uten det minste tegn til flauhet eller reaksjon
som normale mennesker ville gitt.
Nytter det ikke med l¿gner i n«te potens, vel sŒ dreier de fokus pŒ noe
annet, eller de kan rett og slett virke forbauset over dine pŒstander1 de har
da aldri sagt det du pŒstŒr de skal ha sagt, det mŒ ha v¾rt noen andre!
Gjennom projeksjon plasserer
de altsŒ sin egen indre virkelighet hos andre, samtidig som de ikke verken ser
eller forstŒr andres indre virkelighet. For psykopaten fremstŒr andres indre
virkelighet kun som et sted de kan plassere den delen av sin egen virkelighet
som de ikke kan akseptere. Andre blir
kun en mottaker for deres eget s¿ppel! Ikke rart de ser ned pŒ sine
ofre! NŒr sŒ andre menneskes indre
verdier fremstŒr som psykopatens egne negative verdier blir det kanskje
forstŒelig at de verken kan eller
vil ha innsikt i andres virkelighet! Det blir som Œ klandre seg selv med det de
klandrer andre for. Samtidig evner psykopaten gjennom introjeksjon eller
identifikasjon Œ inkorporere andre menneskers gode sider i seg selv. En form for omvendt projeksjon. De
sjeler det de oppfatter som andres gode sider, og proklamerer dem som sine
egne. En handling som skaper stor
frustrasjon hos de mennesker som blir utsatt for dette. Ikke minst blir det
nesten umulig Œ forsvare seg mot psykopatens pŒstander.
Psykopaten har alltid selv
tilkjennegitt sine synspunkter og verdier. NŒr mange av disse sŒ er ÓstjŒletÓ
fra deres ofre, sier det seg selv at det blir vanskelig for ofrene Œ
tilkjennegi sine verdier og synspunkter. De fremstŒr som om de kopierer psykopaten. En ting er at de fremstŒr som
Œ kopiere psykopaten, men de mister ogsŒ troverdighet, selv om sannheten er at
det er de som er de reelle b¾rere av
disse verdier og synspunkter. Psykopaten kan unnslippe med slike
pŒstander sŒ lenge de ikke beh¿ver Œ utdype sine pŒstander. For som med egget over er deres
pŒstander om andre og seg selv bare tynne skall. Uansett skaper dette forvirring, og det er en tilstand som
er egnet til Œ fŒ tilh¿reren til ikke Œ tro pŒ noen. Man blir usikker. Hvem
snakker sant? Strategien har lykkes, tilskueren vet ikke hvem han skal tro og
pŒstander mot psykopaten pulveriseres!
Det er viktig Œ forstŒ at
psykopaten gjennom bruk av introjeksjon innbiller seg Œ oppnŒ en permanent,
gjennomgripende forandring av sin egen personlighet. Bruken av denne
forsvarsmekanismen er i realiteten
et bevis for deres manglende selvinnsikt og svake selvbilde! Dette
forstŒr man nŒr vi legger til grunn at psykopater mener seg feilfrie. da
samtidig ÓstjeleÓ andres adferd, blir egentlig en fallitterkl¾ring. NŒr de ÓstjelerÓ verdier (som oftest positive)
fra andre innbiller de seg selv, at de selv er slik, alltid har v¾rt slik og
alltid vil forbli slik. Dette uansett
om det motbevises! Vi forstŒr derfor hvorfor det blir umulig for en
psykopat Œ innlemme begrepet empati i sin virkelighet. Et slikt begrep ville om
de hadde forstŒtt det, tvunget dem til ogsŒ Œ ha en forstŒelse av sin egen
falske virkelighet! Og der ligger problemet! De har ingen avvikende virkelighet
om seg selv! De har ingen selvinnsikt i det hele tatt! Hadde de hatt det, ville de s¿kt hjelp
for sin lidelse. I egne ¿yne er de pr. definisjon ikke syke. Like lite som de
forstŒr sine egne feil, forstŒr de andre mennesker. En forstŒelse og
innr¿mmelse av slike mellom menneskelige st¿rrelser medf¿rer at man ser pŒ
andre mennesker som likestilte, ikke som ting, men som et selvstendig individ,
med egne verdier og meninger. Om
andre er dem selv likestilte, hvem skal da ta imot all den negative energi
psykopaten er avhengig av Œ projisere over pŒ andre??