Empati  og psykopatisk adferd!

 

Av Rune Fardal, psykologistudent

 

Det er veldokumentert at personer med psykopatiske trekk har problemer med empati.  Faktisk er det et av kjennetegnene for psykopater. Det er imidlertid ikke bare psykopater som har problemer med empati, men for disse er dette et av flere trekk som mŒ v¾re oppfylt for en evt. diagnose. Med andre ord, mangler rundt empati er bla. et tegn pŒ at vi KAN ha med en psykopatisk personlighet Œ gj¿re. Det er imidlertid viktig Œ v¾re oppmerksom pŒ at dette alene ikke gir oss en psykopat.

 

Hva er sŒ empati?

Empati blir definert litt ulikt av ulike forskere, men i denne sammenheng  legger jeg til grunn at empati er evnen til innlevelse i andre menneskers virkelighetsforstŒelse og en forstŒelse av denne.

 

Empati handler  med andre ord Œ plassere seg i et annet menneskes indre virkelighetsforstŒelse, uten at dette f¿les truende for en selv. Det handler ikke om at man M v¾re enig eller uenig i hvordan en annen person forstŒr virkeligheten, bare at man kan forstŒ den. Alle kan ha ulike meninger og oppfatninger om et emne, og empati handler om  evnen til Œ sette seg inn i den andre personens forstŒelse av dette emnet. Empati blir pŒ mange mŒter Œ respektere at andre mennesker kan ha en annen oppfatning av ting enn man har selv.

 

En forutsetning for empati er at man har innlevelse og forstŒelse i egne f¿lelser, innsikt i sitt eget selv. Like lite som en uvitende kan l¾re bort noe, kan en empatil¿s vise empati. Slik psykopaten er inkongruent kan han/hun heller ikke fremstŒ kongruent. handle kongruent vil si at det er overensstemmelse mellom det man sier og det man gj¿r, det er sammenheng mellom tanker, f¿lelser og handlinger og motivene bak dem. Psykopatens patologiske l¿gnaktighet er selve fundamentet for deres inkongruente  profil. De fŒr seg til Œ si hva som helst for Œ gi et kunstig inntrykk. Det er gitt at en slik adferd n¿dvendigvis bringer en kile mellom det de sier og det de gj¿r. De evner aldri Œ leve opp til  sine egne forventninger. Det er ogsŒ derfor alle andre klandres for deres egne feil.

 

Det Œ opptrer ekte, v¾re autentisk, t¿rre vise seg selv, ligger ikke for psykopater. Det ligger i psykopatens natur at han/hun ikke er autentisk. Psykopatens indre kamp gir seg utrykk i inkongruent adferd og derigjennom er de heller ikke autentiske. De spiller en rolle, hvis innhold kan variere med hvem som er tilskuer(e). Det psykopatiske individ benytter enorme psykiske krefter pŒ Œ fremstŒ slik de tror de mŒ. En prosess som dessverre avsl¿rer deres indre kaos og manglende forankring i det trygge og forutsigbare.  Empati er ikke bare et utadvendt begrep. Slik det defineres gjelder det like mye  ens egen person. Det kan virke som om at en forutsetning for empati, er trygghet pŒ seg selv og egne f¿lelser. PŒ en annen side  mŒ det ligge under empatibegrepets definisjon at man kan forstŒ at men selv tar feil noen ganger. Den forstŒelsen kommer gjennom andres reaksjon pŒ en selv.

 

Det betyr ikke n¿dvendigvis at man er enig i en annens kritikk eller reaksjon pŒ ens egne utrykk eller handlinger. Det Œ v¾re enig eller ikke, handler mer om sympati (jmfr. Œ sympatisere, enig) eller antipati (uenig). Det er viktig ikke blande disse begreper sammen.

 

NŒr vi sŒ snakker om at noen ikke har evnen til empati, eller at denne evnen er sterkt redusert, sŒ mener vi altsŒ en person som ikke evner Œ ha, eller vise innlevelse i andre menneskers virkelighetsforstŒelse. Bakgrunnen for dette er dels at de ikke har selvinnsikt. Slike personer vil  som en f¿lge av dette n¿dvendigvis  ha en adferd som lett oppfattes som rigid i forhold til det som oppfattes som normalen. Med rigid adferd mener jeg  en adferd som fremstŒr som lite fleksibel og lite tilpasningsdyktig. Vi mŒ her selvf¿lgelig skille mellom de som holder pŒ sitt ut i fra at de kan dokumentere sin oppfatning, og de som holder pŒ sin forstŒelse uten Œ kunne dokumentere det de mener. F¿rstnevnte er selvf¿lgelig ikke verken rigid eller psykopatisk. Det ligger dermed et element av at man  tar feil, og ikke innser det, i begrepet rigid. Begrepet har en negativ klang og benyttes ikke i situasjoner der man kan bevise sine pŒstander. 

 

Det dette handler om er en persons indre kamp. En person som er trygg pŒ seg selv, som har kontroll over sitt eget selv og som ikke minst tŒler Œ stille sp¿rsmŒlstegn ved egen oppfatning av  problemstillinger. For enkelte er en slik smidighet  helt utenkelig.  Noen mennesker fikk ikke i sin barndom en normal korrigering av  sitt ego. Mangler i form av n¾rhet, tilknytning og kj¾rlighet som f¿lge av en form for savn har satt sine spor i form av et ¿delagt narsissistisk selvbilde.  De mangler den viktige bekreftelsen pŒ sitt ego, en bekreftelse som setter ego i stand til Œ bli sterkt i den forstand at det  kan stille sp¿rsmŒl ved seg selv!

 

Noe av det som skiller mennesker fra dyr er vŒr evne til Œ filosofere over oss selv. Dyrenes mangel av slike evner ser vi pŒ som et mer primitivt trekk. stille sp¿rsmŒl ved egen adferd krever et visst nivŒ av selvinnsikt. Dette mangler psykopater. Vi kan derfor si at de fremstŒr som mer primitive i det henseende.

 

Et barn som mangler  f¿lelsen av Œ v¾re elsket vil underbevist streve etter Œ bli elsket.  Denne streben kommer til syne i et sykelig oppkonstruert selvbilde. De ser seg selv som det h¿yeste de kan elske i mangel av den kj¾rlighet de hadde behov for men ikke fikk. Den kompenseres i voksen alder ved et sykelig narsissistisk selvbilde. NŒr noen sŒ truer dette selvbilde gjennom kritikk eller ved Œ stille sp¿rsmŒl ved personens evner eller utseende, reagerer de n¾rmest ubevist pŒ dette.  At de tar kritikk som en krenkelse er da ogsŒ typisk for disse personer og forskjellig fra normale.  For dem er en korreksjon noe mer enn bare en feil, det er en utfordring av det forskrudde selvbilde de har, et selvbilde som utsatt for trusler, blir forsvart med forsvarsmekanismer. Tross alt er dette deres akilleshel, det er skj¿rt selvbilde, omgitt av en tykk ytre ring av forsvarsmekanismer.  NŒr de f¿ler dette selvbilde truet er det ingen grenser for hva de  vil gj¿re for Œ  redusere denne trusselen.

 

Dessverre blir de sin egen verste fiende. Dette er imidlertid noe de ikke kan forstŒ. Ved sin rigide, avvisende adferd forŒrsaker de selv at trusselen mot deres svake ego styrkes. Alle som oppfattes som en trussel, blir en fiende. Ved Œ nedkjempe fiender tror de at de styrker sitt eget ego, Jeg vant, ergo er jeg best!  At prisen andre mŒ betale er h¿y bŒde menneskelig og ¿konomisk har de ingen forstŒelse for. Alt de ser er en trussel mot sitt eget svake ego som mŒ nedkjempes. De gj¿r det med en slik intensitet og iver at  det i seg selv viser hvor alvorlig de oppfatter en slik trussel.

 

Med en slik  kontinuerlig, indre kamp sier det seg selv at de ikke  har mulighet til Œ forstŒ andre verken kognitivt eller emosjonelt! De har ikke noe overskudd, deres eget ego er for svakt for Œ tŒle kritikk. Av det f¿lger at de vanskelig kan ha forstŒelse av og for andre mennesker. ha forstŒelse for andre  kan bety at man selv kan komme i en situasjon der en mŒ revurdere sine meninger. Ikke n¿dvendigvis alltid, men noen ganger. Det betyr at man mŒ ha evne til Œ innr¿mme feil, eller at man nŒ  mŒ revurdere sitt eget standpunkt i en sak. Dersom dette standpunktet handler om egen adferd mŒ man gj¿re  innr¿mmelser. For en som oppfatter seg som perfekt, kan dette synes som en selvmotsigelse.  Dersom jeg mŒ forandre meg er jeg ikke perfekt! For mennesker av denne typen er det i realiteten en uoverkommelig innr¿mmelse  for andre og seg selv.

 

Det de ikke innser er at om de hadde innr¿mmet dette, sŒ hadde de ogsŒ kommet ut  av sitt problem. Dessverre er  selvf¿lelsen sŒ skr¿pelig at de ikke risikerer noe som de kan oppfatte som  ytterligere ¿kning av indre trusler. Gjennom dette evner de ikke verken forstŒ andre eller vise andre at de pr¿ver Œ forstŒ andre. Uansett hva andre  sier om disse personers rigide oppfatninger eller adferd, sŒ oppfattes det som en trussel. Selv vennlige fors¿k pŒ Œ fŒ de til Œ innse hvor rigide deres adferd er, faller pŒ d¿d grunn.  Frykten for ¿kt indre press synes Œ v¾re en smerte sŒ stor at de ikke verken kan eller vil pr¿ve.  Dette henger muligens sammen med at det sviket de en gang har opplevd, det nederlaget de en gang ble utsatt for sitter sŒ dypt og var sŒ sŒrende at det er fortrengt i det dypeste av  det ubeviste og sŒledes ikke innenfor personens  beviste  del i det hele tatt.  Derigjennom  kan de ikke selv forstŒ sitt problem, det eneste de gj¿r er Œ  skyve bort en indre smerte som overskygger alt.

 

Det  surrealistiske blir imidlertid at psykopaten rent sprŒklig synes Œ kjenne den lexsikale definisjonen av ordet empati.  I ord kan de tilkjennegi hva dette er, men deres praktiske forstŒelse eksisterer ikke.  Det er som et tomt egg. Vi ser skallet og tror det er et egg, men det har ingen substans. Det er  som et pŒskeegg, blŒst tomt!   I frykt for avsl¿ring av denne indre tomhet kompenserer de  ved Œ bli mestere i sprŒkets manipulative bruk. Og ikke bare sprŒket, men ogsŒ gjennom opptreden og adferd, blir de spesialister pŒ  Œ snakke seg ut av problemer. Enkelte tar rollen som  den perfekte. Andre tar rollen som offeret, som fŒr medynk. Stakkers meg, jeg kan jo ikke ha gjort det jeg beskyldes for, jeg som er sŒ snill og god mot alle mennesker!! Det minner litt om psykopaten som ble spurt om han hadde brukt vold pŒ andre mennesker noen gang! Nei, svarte han, slikt holder jeg meg for god til, bortsett fra den gangen jeg drepte en fyr som ikke ville lŒne meg lighteren sin!!!

 

Den som m¿ter en slik manipulativ mester uten Œ v¾re forberedt pŒ dette, oppfatter  sprŒk og inntrykk ut i fra en vanlig logisk, mellommenneskelig  forstŒelse. NŒr noen sŒ forteller disse manipulerte, disse psykopatens naive medhjelpere, at de er lurt, at det er en annen virkelighet, sŒ nekter de Œ tro det. Selv med dokumentasjon nekter mange Œ innse at de er manipulert. SŒ troverdig er psykopaters opptreden for de uinnvidde at mange nekter seg manipulert, selv nŒr en annen virkelighet dokumenteres. De kan rett og slett ikke tro  at de er blitt l¿yet til, det hele virket sŒ troverdig. De er vant til normales logikk. I m¿te med psykopater er det dessverre ingen logikk.  Psykopater fŒr seg til Œ si hva som helst for Œ underbygge sin pŒstand, for Œ fŒ rett, for ikke Œ gŒ pŒ et nederlag! OgsŒ fagfolk blir lurt, og selv om man beviser at de er lurt, har man opplevd at vedkommende  fortsatt benekter at man er lurt.  NŒ kan man ikke se bort i fra at dette  har Œ gj¿re med  fagpersoners  karriere Œ gj¿re. En psykolog som blir lurt av en psykopat, fremstŒr  som heller kunnskapl¿s fagmann!  Spesielt nŒr man er advart pŒ forhŒnd.

 

Hvilke konsekvenser har det sŒ at man mangler evnen til empati? Av dette f¿lger at en slik personlighet ikke evner Œ plassere seg selv i en annen persons virkelighet. Man evner altsŒ ikke forstŒ  et barns signaler, fordi man ikke  evner Œ sette seg i barnets situasjon.  Tvert i mot vil slike empatil¿se se barnets utfordrende og normale grensesprengende adferd som en trussel mot sitt eget ego.  NŒr barnet stiller krav, i et fors¿k pŒ  Œ finne sine egne grenser, finne sin identitet, evner ikke slike mennesker Œ sette normale grenser.  Tvert imot,  vil de i mangel av forstŒelse av barnets  behov, benytte seg av det som bare kan oppfattes som et skadet superego! Regler kjenner de ordlyden til, men ikke innholdet i. Barn kan derfor oppleve Œ bli satt pŒ plass ut i fra en ekstrem tolkning av moral. Man tilkjennegir ikke en autoritativ oppdragelse, man er autorit¾r! Samtidig kan det samme barnet oppleve at psykopaten ikke selv beh¿ver Œ f¿lge disse moralske regler.   For psykopater gjelder moral bare for andre. De bruker moral som et hersketeknisk middel ovenfor andre.  De selv er jo perfekte og feilfrie, hva skal de med moral til? De er i egne ¿yne den menneskelige manifestasjonen av moral! Mens en psykopat kan  fortelle omverden at de hater l¿gn og juks, sŒ forteller den dokumenterbare virkelighet, at de  er kroniske l¿gnere. Slik psykopaten klandrer andre for lovbrudd, slik bryter psykopaten selv loven!  Faktisk er det slik mange ganger at man kan avsl¿re psykopaten pŒ de pŒstander han/hun kommer med om andre. Du snyter pŒ skatten!  Psykopaten  snyter selv! Du vil ikke arbeide! Psykopaten  har ikke arbeid! Du mŒ fors¿rges av meg! Andre mŒ fors¿rge psykopaten! Du egner deg ikke som omsorgsperson! Psykopaten  bryr seg ikke om barnet, om han/hun ikke kan bruke det for Œ vise sin egen fortreffelighet! Du er en psykopat!  PŒ seg selv kjenner man andre!

 

Slik kan man gjennom deres pŒstander fŒ innblikk i deres egne feil! Psykopater vil n¾rmest pr. definisjon ikke skryte av noen, for det betyr at noen kan v¾re bedre enn dem selv! Allikevel kan de komme med positive utsagn om sine st¿ttespillere. Det tyder pŒ at de kjenner ordets betydning, men ikke de f¿lelser og den adferd som f¿lger. Og hvem andre enn dem selv er feilfrie? Innr¿mmer de muntlig at de nok kan ha noe skyld, eller gjort noe feil, kan man som regel finne Œrsaken til slike innr¿mmelser ved at de enten er presset, eller har en fordel av det i en eller annen sammenheng.

 

Projeksjon er en forsvarsmekanisme man finner i flittig brukt av psykopater. En som har evnen til empati, har heller ikke behov for Œ projisere skyld pŒ andre, for vedkommende evner Œ se at ingen er perfekte, alle gj¿r vi feil. I deres interne kamp mot  deg selv, mŒ de fjerne indre trusler. Hva er vel bedre enn Œ plassere disse pŒ andre mennesker! PŒ ett eller annet nivŒ forstŒr eller registrerer psykopaten sine feil. Enten det gjelder l¿gner eller handlinger. Dette mŒ de fŒ utl¿p for. Jeg tror mye av dette n¿dvendigvis mŒ skje ubevist. NŒr de pŒstŒr noe om andre, gj¿r de det i den overbevisning normale mennesker har om sine pŒstander. Dermed virker de troverdige.  De fremstŒr  med troverdighet. Om de avsl¿res i en l¿gn, kommer en ny l¿gn og dekker over den gamle.  Den kommer uten det minste tegn til flauhet eller reaksjon som normale mennesker ville gitt.  Nytter det ikke med l¿gner i n«te potens, vel sŒ dreier de fokus pŒ noe annet, eller de kan rett og slett virke forbauset over dine pŒstander1 de har da aldri sagt det du pŒstŒr de skal ha sagt, det mŒ ha v¾rt noen andre!

 

Gjennom projeksjon plasserer de altsŒ sin egen indre virkelighet hos andre, samtidig som de ikke verken ser eller forstŒr andres indre virkelighet. For psykopaten fremstŒr andres indre virkelighet kun som et sted de kan plassere den delen av sin egen virkelighet som de ikke kan akseptere. Andre blir  kun en mottaker for deres eget s¿ppel! Ikke rart de ser ned pŒ sine ofre!  NŒr sŒ andre menneskes indre verdier fremstŒr som psykopatens egne negative verdier blir det kanskje forstŒelig at de  verken kan eller vil ha innsikt i andres virkelighet! Det blir som Œ klandre seg selv med det de klandrer andre for. Samtidig evner psykopaten gjennom introjeksjon eller identifikasjon Œ inkorporere andre menneskers gode sider i seg selv.  En form for omvendt projeksjon. De sjeler det de oppfatter som andres gode sider, og proklamerer dem som sine egne. En  handling som skaper stor frustrasjon hos de mennesker som blir utsatt for dette. Ikke minst blir det nesten umulig Œ forsvare seg mot psykopatens pŒstander.

 

Psykopaten har alltid selv tilkjennegitt sine synspunkter og verdier. NŒr mange av disse sŒ er ÓstjŒletÓ fra deres ofre, sier det seg selv at det blir vanskelig for ofrene Œ tilkjennegi sine verdier og synspunkter. De fremstŒr  som om de kopierer psykopaten. En ting er at de fremstŒr som Œ kopiere psykopaten, men de mister ogsŒ troverdighet, selv om sannheten er at det er de som er de reelle b¾rere av  disse verdier og synspunkter. Psykopaten kan unnslippe med slike pŒstander sŒ lenge de ikke beh¿ver Œ utdype sine pŒstander.  For som med egget over er deres pŒstander om andre og seg selv bare tynne skall.  Uansett skaper dette forvirring, og det er en tilstand som er egnet til Œ fŒ tilh¿reren til ikke Œ tro pŒ noen. Man blir usikker. Hvem snakker sant? Strategien har lykkes, tilskueren vet ikke hvem han skal tro og pŒstander mot psykopaten pulveriseres!

 

Det er viktig Œ forstŒ at psykopaten gjennom bruk av introjeksjon innbiller seg Œ oppnŒ en permanent, gjennomgripende forandring av sin egen personlighet. Bruken av denne forsvarsmekanismen er i realiteten  et bevis for deres manglende selvinnsikt og svake selvbilde! Dette forstŒr man nŒr vi legger til grunn at psykopater mener seg feilfrie. da samtidig ÓstjeleÓ andres adferd, blir egentlig en fallitterkl¾ring.  NŒr de ÓstjelerÓ verdier (som oftest positive) fra andre innbiller de seg selv, at de selv er slik, alltid har v¾rt slik og alltid vil forbli slik. Dette uansett  om det motbevises! Vi forstŒr derfor hvorfor det blir umulig for en psykopat Œ innlemme begrepet empati i sin virkelighet. Et slikt begrep ville om de hadde forstŒtt det, tvunget dem til ogsŒ Œ ha en forstŒelse av sin egen falske virkelighet! Og der ligger problemet! De har ingen avvikende virkelighet om seg selv! De har ingen selvinnsikt i det hele tatt!  Hadde de hatt det, ville de s¿kt hjelp for sin lidelse. I egne ¿yne er de pr. definisjon ikke syke. Like lite som de forstŒr sine egne feil, forstŒr de andre mennesker. En forstŒelse og innr¿mmelse av slike mellom menneskelige st¿rrelser medf¿rer at man ser pŒ andre mennesker som likestilte, ikke som ting, men som et selvstendig individ, med egne verdier og meninger.  Om andre er dem selv likestilte, hvem skal da ta imot all den negative energi psykopaten er avhengig av Œ projisere over pŒ andre??