Empati og psykopatisk adferd!

Av Rune Fardal, psykologistudent

Det er veldokumentert at personer med psykopatiske trekk har problemer med empati. Faktisk er det et av kjennetegnene for psykopater. Det er imidlertid ikke bare psykopater som har problemer med empati, men for disse er dette et av flere trekk som må være oppfylt for en evt. diagnose. Med andre ord, mangler rundt empati er bla. et tegn på at vi KAN ha med en psykopatisk personlighet å gjøre. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at dette alene ikke gir oss en psykopat.

Hva er så empati?

Empati blir definert litt ulikt av ulike forskere, men i denne sammenheng legger jeg til grunn at empati er evnen til innlevelse i andre menneskers virkelighetsforståelse og en forståelse av denne.

Empati handler med andre ord å plassere seg i et annet menneskes indre virkelighetsforståelse, uten at dette føles truende for en selv. Det handler ikke om at man MÅ være enig eller uenig i hvordan en annen person forstår virkeligheten, bare at man kan forstå den. Alle kan ha ulike meninger og oppfatninger om et emne, og empati handler om evnen til å sette seg inn i den andre personens forståelse av dette emnet. Empati blir på mange måter å respektere at andre mennesker kan ha en annen oppfatning av ting enn man har selv.

En forutsetning for empati er at man har innlevelse og forståelse i egne følelser, innsikt i sitt eget selv. Like lite som en uvitende kan lære bort noe, kan en empatiløs vise empati. Slik psykopaten er inkongruent kan han/hun heller ikke fremstå kongruent. Å handle kongruent vil si at det er overensstemmelse mellom det man sier og det man gjør, det er sammenheng mellom tanker, følelser og handlinger og motivene bak dem. Psykopatens patologiske løgnaktighet er selve fundamentet for deres inkongruente profil. De får seg til å si hva som helst for å gi et kunstig inntrykk. Det er gitt at en slik adferd nødvendigvis bringer en kile mellom det de sier og det de gjør. De evner aldri å leve opp til sine egne forventninger. Det er også derfor alle andre klandres for deres egne feil.

Det å opptrer ekte, være autentisk, tørre vise seg selv, ligger ikke for psykopater. Det ligger i psykopatens natur at han/hun ikke er autentisk. Psykopatens indre kamp gir seg utrykk i inkongruent adferd og derigjennom er de heller ikke autentiske. De spiller en rolle, hvis innhold kan variere med hvem som er tilskuer(e). Det psykopatiske individ benytter enorme psykiske krefter på å fremstå slik de tror de må. En prosess som dessverre avslører deres indre kaos og manglende forankring i det trygge og forutsigbare. Empati er ikke bare et utadvendt begrep. Slik det defineres gjelder det like mye ens egen person. Det kan virke som om at en forutsetning for empati, er trygghet på seg selv og egne følelser. På en annen side må det ligge under empatibegrepets definisjon at man kan forstå at men selv tar feil noen ganger. Den forståelsen kommer gjennom andres reaksjon på en selv.

Det betyr ikke nødvendigvis at man er enig i en annens kritikk eller reaksjon på ens egne utrykk eller handlinger. Det å være enig eller ikke, handler mer om sympati (jmfr. å sympatisere, enig) eller antipati (uenig). Det er viktig ikke blande disse begreper sammen.

Når vi så snakker om at noen ikke har evnen til empati, eller at denne evnen er sterkt redusert, så mener vi altså en person som ikke evner å ha, eller vise innlevelse i andre menneskers virkelighetsforståelse. Bakgrunnen for dette er dels at de ikke har selvinnsikt. Slike personer vil som en følge av dette nødvendigvis ha en adferd som lett oppfattes som rigid i forhold til det som oppfattes som normalen. Med rigid adferd mener jeg en adferd som fremstår som lite fleksibel og lite tilpasningsdyktig. Vi må her selvfølgelig skille mellom de som holder på sitt ut i fra at de kan dokumentere sin oppfatning, og de som holder på sin forståelse uten å kunne dokumentere det de mener. Førstnevnte er selvfølgelig ikke verken rigid eller psykopatisk. Det ligger dermed et element av at man tar feil, og ikke innser det, i begrepet rigid. Begrepet har en negativ klang og benyttes ikke i situasjoner der man kan bevise sine påstander.

Det dette handler om er en persons indre kamp. En person som er trygg på seg selv, som har kontroll over sitt eget selv og som ikke minst tåler å stille spørsmålstegn ved egen oppfatning av problemstillinger. For enkelte er en slik smidighet helt utenkelig. Noen mennesker fikk ikke i sin barndom en normal korrigering av sitt ego. Mangler i form av nærhet, tilknytning og kjærlighet som følge av en form for savn har satt sine spor i form av et ødelagt narsissistisk selvbilde. De mangler den viktige bekreftelsen på sitt ego, en bekreftelse som setter ego i stand til å bli sterkt i den forstand at det kan stille spørsmål ved seg selv!

Noe av det som skiller mennesker fra dyr er vår evne til å filosofere over oss selv. Dyrenes mangel av slike evner ser vi på som et mer primitivt trekk. Å stille spørsmål ved egen adferd krever et visst nivå av selvinnsikt. Dette mangler psykopater. Vi kan derfor si at de fremstår som mer primitive i det henseende.

Et barn som mangler følelsen av å være elsket vil underbevist streve etter å bli elsket. Denne streben kommer til syne i et sykelig oppkonstruert selvbilde. De ser seg selv som det høyeste de kan elske i mangel av den kjærlighet de hadde behov for men ikke fikk. Den kompenseres i voksen alder ved et sykelig narsissistisk selvbilde. Når noen så truer dette selvbilde gjennom kritikk eller ved å stille spørsmål ved personens evner eller utseende, reagerer de nærmest ubevist på dette. At de tar kritikk som en krenkelse er da også typisk for disse personer og forskjellig fra normale. For dem er en korreksjon noe mer enn bare en feil, det er en utfordring av det forskrudde selvbilde de har, et selvbilde som utsatt for trusler, blir forsvart med forsvarsmekanismer. Tross alt er dette deres akilleshel, det er skjørt selvbilde, omgitt av en tykk ytre ring av forsvarsmekanismer. Når de føler dette selvbilde truet er det ingen grenser for hva de vil gjøre for å redusere denne trusselen.

Dessverre blir de sin egen verste fiende. Dette er imidlertid noe de ikke kan forstå. Ved sin rigide, avvisende adferd forårsaker de selv at trusselen mot deres svake ego styrkes. Alle som oppfattes som en trussel, blir en fiende. Ved å nedkjempe fiender tror de at de styrker sitt eget ego, Jeg vant, ergo er jeg best! At prisen andre må betale er høy både menneskelig og økonomisk har de ingen forståelse for. Alt de ser er en trussel mot sitt eget svake ego som må nedkjempes. De gjør det med en slik intensitet og iver at det i seg selv viser hvor alvorlig de oppfatter en slik trussel.

Med en slik kontinuerlig, indre kamp sier det seg selv at de ikke har mulighet til å forstå andre verken kognitivt eller emosjonelt! De har ikke noe overskudd, deres eget ego er for svakt for å tåle kritikk. Av det følger at de vanskelig kan ha forståelse av og for andre mennesker. Å ha forståelse for andre kan bety at man selv kan komme i en situasjon der en må revurdere sine meninger. Ikke nødvendigvis alltid, men noen ganger. Det betyr at man må ha evne til å innrømme feil, eller at man nå må revurdere sitt eget standpunkt i en sak. Dersom dette standpunktet handler om egen adferd må man gjøre innrømmelser. For en som oppfatter seg som perfekt, kan dette synes som en selvmotsigelse. Dersom jeg må forandre meg er jeg ikke perfekt! For mennesker av denne typen er det i realiteten en uoverkommelig innrømmelse for andre og seg selv.

Det de ikke innser er at om de hadde innrømmet dette, så hadde de også kommet ut av sitt problem. Dessverre er selvfølelsen så skrøpelig at de ikke risikerer noe som de kan oppfatte som ytterligere økning av indre trusler. Gjennom dette evner de ikke verken forstå andre eller vise andre at de prøver å forstå andre. Uansett hva andre sier om disse personers rigide oppfatninger eller adferd, så oppfattes det som en trussel. Selv vennlige forsøk på å få de til å innse hvor rigide deres adferd er, faller på død grunn. Frykten for økt indre press synes å være en smerte så stor at de ikke verken kan eller vil prøve. Dette henger muligens sammen med at det sviket de en gang har opplevd, det nederlaget de en gang ble utsatt for sitter så dypt og var så sårende at det er fortrengt i det dypeste av det ubeviste og således ikke innenfor personens beviste del i det hele tatt. Derigjennom kan de ikke selv forstå sitt problem, det eneste de gjør er å skyve bort en indre smerte som overskygger alt.

Det surrealistiske blir imidlertid at psykopaten rent språklig synes å kjenne den lexsikale definisjonen av ordet empati. I ord kan de tilkjennegi hva dette er, men deres praktiske forståelse eksisterer ikke. Det er som et tomt egg. Vi ser skallet og tror det er et egg, men det har ingen substans. Det er som et påskeegg, blåst tomt! I frykt for avsløring av denne indre tomhet kompenserer de ved å bli mestere i språkets manipulative bruk. Og ikke bare språket, men også gjennom opptreden og adferd, blir de spesialister på å snakke seg ut av problemer. Enkelte tar rollen som den perfekte. Andre tar rollen som offeret, som får medynk. Stakkers meg, jeg kan jo ikke ha gjort det jeg beskyldes for, jeg som er så snill og god mot alle mennesker!! Det minner litt om psykopaten som ble spurt om han hadde brukt vold på andre mennesker noen gang! Nei, svarte han, slikt holder jeg meg for god til, bortsett fra den gangen jeg drepte en fyr som ikke ville låne meg lighteren sin!!!

Den som møter en slik manipulativ mester uten å være forberedt på dette, oppfatter språk og inntrykk ut i fra en vanlig logisk, mellommenneskelig forståelse. Når noen så forteller disse manipulerte, disse psykopatens naive medhjelpere, at de er lurt, at det er en annen virkelighet, så nekter de å tro det. Selv med dokumentasjon nekter mange å innse at de er manipulert. Så troverdig er psykopaters opptreden for de uinnvidde at mange nekter seg manipulert, selv når en annen virkelighet dokumenteres. De kan rett og slett ikke tro at de er blitt løyet til, det hele virket så troverdig. De er vant til normales logikk. I møte med psykopater er det dessverre ingen logikk. Psykopater får seg til å si hva som helst for å underbygge sin påstand, for å få rett, for ikke å gå på et nederlag! Også fagfolk blir lurt, og selv om man beviser at de er lurt, har man opplevd at vedkommende fortsatt benekter at man er lurt. Nå kan man ikke se bort i fra at dette har å gjøre med fagpersoners karriere å gjøre. En psykolog som blir lurt av en psykopat, fremstår som heller kunnskapløs fagmann! Spesielt når man er advart på forhånd.

Hvilke konsekvenser har det så at man mangler evnen til empati? Av dette følger at en slik personlighet ikke evner å plassere seg selv i en annen persons virkelighet. Man evner altså ikke forstå et barns signaler, fordi man ikke evner å sette seg i barnets situasjon. Tvert i mot vil slike empatiløse se barnets utfordrende og normale grensesprengende adferd som en trussel mot sitt eget ego. Når barnet stiller krav, i et forsøk på å finne sine egne grenser, finne sin identitet, evner ikke slike mennesker å sette normale grenser. Tvert imot, vil de i mangel av forståelse av barnets behov, benytte seg av det som bare kan oppfattes som et skadet superego! Regler kjenner de ordlyden til, men ikke innholdet i. Barn kan derfor oppleve å bli satt på plass ut i fra en ekstrem tolkning av moral. Man tilkjennegir ikke en autoritativ oppdragelse, man er autoritær! Samtidig kan det samme barnet oppleve at psykopaten ikke selv behøver å følge disse moralske regler. For psykopater gjelder moral bare for andre. De bruker moral som et hersketeknisk middel ovenfor andre. De selv er jo perfekte og feilfrie, hva skal de med moral til? De er i egne øyne den menneskelige manifestasjonen av moral! Mens en psykopat kan fortelle omverden at de hater løgn og juks, så forteller den dokumenterbare virkelighet, at de er kroniske løgnere. Slik psykopaten klandrer andre for lovbrudd, slik bryter psykopaten selv loven! Faktisk er det slik mange ganger at man kan avsløre psykopaten på de påstander han/hun kommer med om andre. Du snyter på skatten! Psykopaten snyter selv! Du vil ikke arbeide! Psykopaten har ikke arbeid! Du må forsørges av meg! Andre må forsørge psykopaten! Du egner deg ikke som omsorgsperson! Psykopaten bryr seg ikke om barnet, om han/hun ikke kan bruke det for å vise sin egen fortreffelighet! Du er en psykopat! På seg selv kjenner man andre!

Slik kan man gjennom deres påstander få innblikk i deres egne feil! Psykopater vil nærmest pr. definisjon ikke skryte av noen, for det betyr at noen kan være bedre enn dem selv! Allikevel kan de komme med positive utsagn om sine støttespillere. Det tyder på at de kjenner ordets betydning, men ikke de følelser og den adferd som følger. Og hvem andre enn dem selv er feilfrie? Innrømmer de muntlig at de nok kan ha noe skyld, eller gjort noe feil, kan man som regel finne årsaken til slike innrømmelser ved at de enten er presset, eller har en fordel av det i en eller annen sammenheng.

Projeksjon er en forsvarsmekanisme man finner i flittig brukt av psykopater. En som har evnen til empati, har heller ikke behov for å projisere skyld på andre, for vedkommende evner å se at ingen er perfekte, alle gjør vi feil. I deres interne kamp mot deg selv, må de fjerne indre trusler. Hva er vel bedre enn å plassere disse på andre mennesker! På ett eller annet nivå forstår eller registrerer psykopaten sine feil. Enten det gjelder løgner eller handlinger. Dette må de få utløp for. Jeg tror mye av dette nødvendigvis må skje ubevist. Når de påstår noe om andre, gjør de det i den overbevisning normale mennesker har om sine påstander. Dermed virker de troverdige. De fremstår med troverdighet. Om de avsløres i en løgn, kommer en ny løgn og dekker over den gamle. Den kommer uten det minste tegn til flauhet eller reaksjon som normale mennesker ville gitt. Nytter det ikke med løgner i n´te potens, vel så dreier de fokus på noe annet, eller de kan rett og slett virke forbauset over dine påstander1 de har da aldri sagt det du påstår de skal ha sagt, det må ha vært noen andre!

Gjennom projeksjon plasserer de altså sin egen indre virkelighet hos andre, samtidig som de ikke verken ser eller forstår andres indre virkelighet. For psykopaten fremstår andres indre virkelighet kun som et sted de kan plassere den delen av sin egen virkelighet som de ikke kan akseptere. Andre blir kun en mottaker for deres eget søppel! Ikke rart de ser ned på sine ofre! Når så andre menneskes indre verdier fremstår som psykopatens egne negative verdier blir det kanskje forståelig at de verken kan eller vil ha innsikt i andres virkelighet! Det blir som å klandre seg selv med det de klandrer andre for. Samtidig evner psykopaten gjennom introjeksjon eller identifikasjon å inkorporere andre menneskers gode sider i seg selv. En form for omvendt projeksjon. De sjeler det de oppfatter som andres gode sider, og proklamerer dem som sine egne. En handling som skaper stor frustrasjon hos de mennesker som blir utsatt for dette. Ikke minst blir det nesten umulig å forsvare seg mot psykopatens påstander.

Psykopaten har alltid selv tilkjennegitt sine synspunkter og verdier. Når mange av disse så er ”stjålet” fra deres ofre, sier det seg selv at det blir vanskelig for ofrene å tilkjennegi sine verdier og synspunkter. De fremstår som om de kopierer psykopaten. En ting er at de fremstår som å kopiere psykopaten, men de mister også troverdighet, selv om sannheten er at det er de som er de reelle bærere av disse verdier og synspunkter. Psykopaten kan unnslippe med slike påstander så lenge de ikke behøver å utdype sine påstander. For som med egget over er deres påstander om andre og seg selv bare tynne skall. Uansett skaper dette forvirring, og det er en tilstand som er egnet til å få tilhøreren til ikke å tro på noen. Man blir usikker. Hvem snakker sant? Strategien har lykkes, tilskueren vet ikke hvem han skal tro og påstander mot psykopaten pulveriseres!

Det er viktig å forstå at psykopaten gjennom bruk av introjeksjon innbiller seg å oppnå en permanent, gjennomgripende forandring av sin egen personlighet. Bruken av denne forsvarsmekanismen er i realiteten et bevis for deres manglende selvinnsikt og svake selvbilde! Dette forstår man når vi legger til grunn at psykopater mener seg feilfrie. Å da samtidig ”stjele” andres adferd, blir egentlig en fallitterklæring. Når de ”stjeler” verdier (som oftest positive) fra andre innbiller de seg selv, at de selv er slik, alltid har vært slik og alltid vil forbli slik. Dette uansett om det motbevises! Vi forstår derfor hvorfor det blir umulig for en psykopat å innlemme begrepet empati i sin virkelighet. Et slikt begrep ville om de hadde forstått det, tvunget dem til også å ha en forståelse av sin egen falske virkelighet! Og der ligger problemet! De har ingen avvikende virkelighet om seg selv! De har ingen selvinnsikt i det hele tatt! Hadde de hatt det, ville de søkt hjelp for sin lidelse. I egne øyne er de pr. definisjon ikke syke. Like lite som de forstår sine egne feil, forstår de andre mennesker. En forståelse og innrømmelse av slike mellom menneskelige størrelser medfører at man ser på andre mennesker som likestilte, ikke som ting, men som et selvstendig individ, med egne verdier og meninger. Om andre er dem selv likestilte, hvem skal da ta imot all den negative energi psykopaten er avhengig av å projisere over på andre??