En ting som har slått meg når jeg studerer litteratur vedrørende personlighetsforstyrrelser er hvor tabubelagt deler av dette feltet er. Kombinert med de ulike "skoler" vi finner innen psykologien fremstår dette som en svært "relativ" vitenskap. Det blir en vitenskap som kan tilpasses alle de svar man søker. Det er ikke i en vitenskap sompsykologi mulig å gi noe fasitsvar på ulike "case". Dette åpner for misbruk. En sakkyndig kan missbruke dette til å fremme "sitt" syn i en sak eller til å hindre et bestemt syn. Det er viktig at tabuene forsvinner og at de enkelte sakskomleks blir tilgjengelig. det vil gjøre det vanskeligere å missbruke f.eks. sakkyndige rapporter til bvevisst å fremme ett syn fremfor et annet på sviktende grunnlag. Dette blir misbrukt av mange. Også rettsystemet misbruker dette som en sovepute og fraskrivelse av ansvar. Barnevernet blander ofte inn "taushets-syndromet", dermed slipper de å svare på kritiske spørsmål i det hele tatt!

Barnevernet misbruker dette til å få de sakkyndige rapporter de trenger i en sak. Nære bånd til den skkyndige gjør at barnevernet ofte kan "bestille" en konklusjon de vil ha. Å påstå at alle sakkyndige rapporer holder mål og er objektive vitner om liten evne til å se alle de kritikkverdige forhold som skjer og som dokumenteres. Alt er rettet mot å vinne, ofte på bekostning av barna. Å vinne er viktigere enn å ha rett. Stolthet, tradisjoner og frykt for å tape ansikt er drivkrefter. Å underbygget sin egen konklusjon, blir viktigere enn å finne sannheten. Sannheten kommer ved å fremskaffe premissene før man konkluderer. Konklusjonen må altså bygge på premissene. "Systemet" beskytter seg selv i frykt for forandring! Bjugn saken er skrekkens eksempel. Det finnes utallige eksemler på at "systemet" i frykt for å ta feil, gjør feil, og ute av stand til å rette opp feil. !

Dette kommer til syne på flere områder. Vi ser det i sakkyndige rapporter, vi ser det i måten fagfolk uttrykker seg og vi ser det tydelig i litteraturen. Kjært barn har mange navn heter det. Med tanke på hvor mange betegnelser som brukes om psykopati kan man ofte lure på om det er samme sett av kriterier for forstyrrelsen man snakker om. Tilstandens alvorlige karakter gjør ikke sviket mindre alvorlig. At ulike forskere og fagfolk oppererer med ulike terminologier er faktisk et tegn på at mange er opptatt av tilstanden.

Psykopati.
Mens noen forskere og psykologer er veldig klare i sine diagnostiske beskrivelser av psykopater og klart tar avstand fra deres opptreden, er andre svært diffuse og utrykker seg nærmest som om dette er noe de ikke vil snakke om og i alle tilfelle ikke kalle psykopati. faktisk fremstår enkelte uten evne til å se alvoret og er mer opptatt av psykopati som en teoretisk ting man kan studere. Man må for all del ikke si at noen er psykopat, stakkars, vedkommende kan jo føle seg støtt! Man kan til nød si at noen fremviser psykopatiske trekk. Dermed er man inne i en ny pulverisering av begrepet.

For den som har opplevd ondskapen virker det hele fjernt og patetisk. Nok et utrykk for den misforståtte toleranse som kommer psykopater til del. Det er tydelig at det er ulike oppfatninger om emnet. Dette mener jeg er uheldig. Ikke fordi man på død og liv skal kalle en spade for en spade, men fordi den som utsettes for psykopatens syke verden blir usikker og i tvil om hva man utsettes for. Og dette er nettop hva psykopaten ønsker. Når den ene boken fremstiller psykopati som ren ondskap og den andre som en tilstand man skal være overbærende med og prøve å forstå, er det ikke rart man kan bli forvirret.

Er det satt opp et sett med kriterier for denne forstyrrelsen, og en person har de trekkene som er nødvendig for diagnose og ellers tilfredstiller de kriterier som må være til stede, da er en person psykopatisk. Jeg ser ikke hensikten i å prøve å nærmest bortforklare det. At det kan være flere grader av psykopati er en kjensgjerning og det er også flere typer av psykopater. Enten man liker begrepet eller ikke. Å ikke stille diagnose i frykt for å tråkke noen på tærne, i frykt for å bli saksøkt er ikke til hjelp for offeret eller psykologien som vitenskap. Det er et knefall for psykopatens endelige mål, tilintetgjørelse og sin egen bekreftelse på sin egen fortreffelighet ved å ha skapt forvirring og dermed hindret innsyn i sin egen situasjon.

Offeret
Offeret for psykopaten vil på et tidspunkt begynne å vurdere sin egen situasjon i det bisarre spillet som skjer. Offeret som allerede er desilusjonert og sansynligvis i en tilstand der selvfølelsen er svekket møter litteratur og fagfolk som ikke ser ut til verken å enes om hva som er psykopati eller hvilke kriterier man skal legge til grunn eller om offeret faktisk er utsatt for en psykopat. Heller ikke hva man skal kalle denne forstyrrelsen er det enighet om. Enkelte går så langt som å påstå at psykopati ikke finnes, det er noe annet! Men ved nærmere undersøkelse dreier det seg oftest om hvilke ord man bruker for å beskrive en tilstand.

Kanskje det er nettop offeret som best kan beskrive en psykopat, ikke psykologen. Hvordan har psykologer kunnskap om psykopater? Jo de får beskrivelsene fra bl.a. offrene, men når offrene kommer for hjelp, blir det plitselig vanskelig. Ingen psykopater vil la seg undersøke om de ikke er i en tvangssituasjon. Rett og slett fordi de ikke ser noen forstyrrelse ved egen opptreden. de er feilfrie, det er andre som gjør alt galt. Og lar de seg undersøke er deres evne til å manipulere enorm. faktisk beskriver litteraturen at man må forvente å bli manipulert i en behandlingsituasjon. Kanskje psykologene skulle være mer ydmyke for offrenes forsøk på å forstå sin egen situasjon og til å få hjelp. Få psykologer vet hvordan det er å leve med en psykopat. Offeret vet det! At psykologen ikke klarer å tro på beskrivelsene av den ondskap offeret beskriver, er bare et bevis på at ondskapen har passert en grense som normale ikke evner å fatte rekkevidden av.

Støtte - bekreftelse
Jeg har selv fått erfare hvor vanskelig det er å få noen form for støtte eller bekreftelse på at man har vært utsatt for en psykopat. Alle man spør kvier seg for å gi noe konkret svar. Og er det noe et offer trenger så er det klare svar. Å ikke bli trodd, mistrodd eller avvist av fagfolk gjør smerten enda vanskeligere å håndtere. Faktisk er et slikt møte med den man håper kan hjelpe en ut av sin vanskelige situasjon noe som gjør det enda vanskeligere å komme ut av en ond sirkel. Det kan oppleves som et nytt trauma. Fagfolk må bli flinkere til å lytte og støtte. Det er tilstander som ikke alltid betinger enighet med offeret. Offeret ber ikke psykologen være enig i alt, offeret ber om forklaring og insikt i en verden som ikke har logiske regler. Det kan den sakkyndige hjelpe med.

Noen gode råd på veien: Dersom du mistenker at du er utsatt for en psykopat, så har du fått den mistanken fra ett eller annet sted. Noen har beskrevet for deg trekk som du mener passer på den du mener opptrer som en psykopat. Om du konfronterer en fagperson med dine mistanker så legg merke til om den sakkyndige er mer intresert i å bortforklare det du beskriver enn å støtte eller ta avstand fra dine beskrivelser. Føler du at bortforklaringstendensen og bagatelliseringen er mest fremtredende så ta det mer som et tegn på at du er utsatt for en psykopat enn at du ikke er det. Be den sakkyndige om å forklare hva du utsettes for om det ikke er det du mistenker at det er. Husk at det er du som har kunskapen om hva du er utsatt for. Om det er vanskelig å sette ord på alt betyr ikke det at dine mistanker er svekket. Beskriv det du opplever fra den du mener er psykopat. beskriv hva vedkommende sier, gjør og skriver. Man kan lese mye ut av slike beskrivelser.

I steden for bare å være negativ, tvile og antitolerant ovenfor en som føler seg som et offer, burde fagfolk stille med et åpent sinn om denne problematikken. I steden for å avvise en som leter etter svar burde de lytte og prøve å forstå. Kanskje har offeret rett i sine beskrivelser, kanskje tar offeret feil. Å møte en slik person med en forutintatt holdning er til liten hjelp. Desverre skjer det ofte. Mitt råd til deg som søker svar er å spørre minst 3-4 ulike personer/fagfolk. Bli ikke forbauset om du får like mange forskjellige svar.

Det er du som skal leve med psykopten ikke den sakkyndige. Du må selv ta dine valg om hva du vil med livet ditt. En psykolog er ikke annet enn et redskap for deg. Du går for å få råd, men er selv ansvarlig for konklusjonene du trekker. Om en psykolog sier at det du beskriver ikke er psykopatiske trekk så hjelper det lite når du føler på kroppen og i sinnet at det er feil. be da om konkret begrunnelse for det svaret du fikk. Ikke ta for gitt at alt du blir fortalt stemmer. Fagpersonen har ikke din detaljkunskap om det du opplever. Vedkommende har ingen begreper om de følelsene du opplever i samspillet med en psykopat. Tvert i mot har de bare tørre fakta og forholde seg til. Det gir ikke grunnlag for innlevelse i din situasjon.

Et godt råd : Søk i litteraturen, den samme litteraturen som psykologen bruker for å forstå. Les om kjennetegn, væremåter og karaktertrekk hos psykopaten. Denne kunnskapen kombinert med dine førstehåndskunnskaper om personen kan gi deg svaret. Husk at psykologen ikke har vært utsatt for psykopatens manipulering, løgner og ondskap. Det har du! Det er en kunnskap du søker svar på, ikke bortforklaringer!

Desverre finnes det utallige eksempler på internett og i litteraturen på fagfolk som tar feil, men som ikke er i stand til å innrømme feil. Jeg har selv opplevd å bli utsatt for dette. Det føles veldig urettferdig for den det angår. Å bli plassert i en bås men ikke kjenner seg igjen i kan være vanskelig. For noen er det kanskje fortjent. For mitt vedkommende gikk jeg fra å være en god familiefar til å bli totalt ubrukelig, og faktisk til en direkte fare for mine barn. Hvordan er det mulig å skifte "natur" så totalt? Hvilke problemer skapte det for barna? Hvordan forklarer en far for sine barn at han nærmest over natten går fra å være normal til å bli en fare for sine barn?

Selvransakelse
Når man plutselig over natten karaktriseres helt motsatt av den oppfatning man har om seg selv og som din partner har hatt om deg i samlivet er det grunn til ettertanke. En psykolog vurderer deg i et par timer og finner at du er en fare for dine egne barn! For den som besitter en fri tanke, trygghet på seg selv og evne til selvkritikk vil en slik vurdering etter hvert som det første sjokket gir seg føre til en selvransakelse.

Man begynner å stille spørsmål. Det ene spørsmålet leder til et annet og slik fortsetter det. Erfaring har vist at en sakkyndig uttalelse eller vurdering kan være vanskelig å forandre på. Den sakkyndige vil ikke forandre noe av frykt for å miste ansikt og av frykt for å vise at man faktisk kan ha tatt feil. Det gir ikke grunnlag for nye sakkyndighetsvurderinger. Den sakkyndige vil som andre gjøre det som er nødvendig for å bevare en god inntektskilde. En sakkyndig gjør i sin verden ikke feil! Det gjør prosessen med en endret vurdering vanskelig. Jeg har ikke annet rå å gi dem som kommer i en slik situasjon enn ikke å gi opp. Få nye sakkyndige, still deg åpen for alle de testbatterier som finnes relatert til ditt tilfelle. Det er vanskelig for en sakkyndig å bortforklare at du er villig til å ta enhver test, det viser at du er åpen for andre løsninger og svar.

Et godt råd : Gå gjennom rapporten og det du finner å ikke stemme, skal du angripe på sak og ikke på person. Dersom du saklig kan tilbakevise rapporten, blir du plutselig en likeverdig motstander i møte med den sakkyndige. Å atgumentere på sak vil få den sakkyndige på banen å forsvare seg og sine konklusjoner i rapporten. Vær obs på at sakkyndige kan benytte "jeg har taushetsplikt" mot deg. Imidlertid gjelder ikke taushetsplikten ovenfor deg. Du er den rapporten handler om! En slik innstilling fra den sakkyndige vitner om vansker med å forsvare rapporten.

Et normalt menneske vi ha et godt begrep om hvordan man er som person. Når påstander kommer som rokker ved dette vil mange straks motsi slike vurderinger. Det er en normal forsvarsmekanisme hos de fleste. også hos psykologer. Ingen liker å bli karaktrisert negativt, heller ikke psykologer. Dersom du vet med deg selv at det som påståes ikke stemmer har du all grunn til å undersøke nærmere. Det viser seg nemlig gang på gang at fagfolk kan ta feil. Uansett hvor tragiske konsekvensene blir vil en fagperson meget sjelden si beklager, jeg tok feil! Du derimot som kanskje er under en vurdering blir stemplet som rigid og uten evne til å se nyanser om du forfekter et annet syn enn den sakkyndige. Vær obs på det!

Spesielt om konsekvensen av påstander er alvorlige, er det all grunn til å belyse det hele bedre. Vi ser i barnefordelingsaker at fedre ofte utsettes for påstander som kun er egnet til å ødelegge. Falske påstander som ofte ender tragisk med selvmord. Sakkyndige og advokater som vet at dette skjer lar seg bruke i et spill om makt og penger. Man sier man glemmer barna i slike situasjoner! Men hvem er det som glemmer barna? Er det faren som blir utsatt for en omsorgsak eller er det moren som starter en omsorgsak? Er det faren som plutselig driver incest eller er det moren som kommer med udokumenterte påstander? Man kan lure! Når fedre taper i 80% av slike saker må man stille spørsmål hva dette kommer av. Er fedre ikke egnet som fedre eller er det andre mekanismer som spiller inn? Er fedre bare gode fedre i ekteskap og samboerskap, mens ved skilsmisse så egener de seg ikke mer? Da eger de seg bare som pengeleverandører?

Det må være lov å kreve at den som kommer med en påstand kan dokumentere den. Kan den ikke dokumenteres eller underbygges er den å anse som en løgn.

Sviket
Vi ser ofte at fedre beskyldes for incest og voldtekt ved skilsmisser der det er barn inne i bildet. Dersom det ikke er barn, kommer sjelden disse påstandene. Merkelig? Så hva er den viktigste forskjellen? Jo, barna og det de representerer og kan brukes til i hevn og økonomi. Det må være lov å spørre hvorfor mødre kan leve årevis med slike menn uten å gjøre anskrik tidligere? Hvorfor dukker slike opplysninger opp bare ved skilsmisser og ved barnefordelingsaker? Det hele virker søkt sett i et større perspektiv. Faktisk bunner det hele i en maktkamp, der den som har barna tjener på det økonomisk. Og penger er roten til mye ondskap. Men nok en gang må jeg spørre, hva med barna? Og hva med den som lyver, er den det beste for barna? Hvilke signaler sender en slik person til barna?

At dette er kjent vet vi, at rettsystemet lar seg bruke så bevisst til den enes fordel er skremmende, at ingen i "systemet" reagere mot dette, men lar det stilletiende skje er et svik mot barna!

Uansett hvordan man snur og vender på det så er det barna som blir tapere i en slik situasjon. Vi ser at fler og fler unge havner i barne og ungdomsykiatrien I takt med at skilsmisser øker, øker antall barn med adferdsvansker. Hvem har ansvaret? Vanskelig å si! Det vi kan se er at 80% av skilsmisser/brudd startes av kvinnen, 80% av barnefordelingsakene ender med at barna går til mor. Det er blandt disse barna vi finner den største gruppen av vanskeligstillte barn. Uten å fordele noe skyld, så må det være lov å anta at dette er en utvikling som ikke er gunstig for barna. Jeg vil hevde at far er like viktig som mor i barnas utvikling.

Da må det være lov å spørre hvilke forandringer som må til. Det eksisterende er ikke bra, kanskje en oppgradering av fars rolle også etter et samlivsbrudd er den rette veien å gå! Kanskje barn også trenger en far for å få balanse i livetsinfløkte biologi!

Så hvor ender vi opp da, om denne tvetydigheten ved diagnoser kombineres med sviket mot barna? Ender vi ikke da opp med å å fraskrive oss ansvar og svikte det livet handler om,nemlig
barna!

.