Den subjektive "objektivitet",
det "sakkyndige paradoks"!



Rune Fardal

1.oktober.2003

I den senere tids mediabilde er det I ulike saker blitt fokusert på sakkyndiges rolle. Svanhild-saken er et typisk eksempel. En sakkyndig oppnevnt av barnevernet, finner at hun har lav IQ og ikke egner seg som omsorgsperson. Barnevernet tar barna fra mor på bakgrunn av bla. annet slike sakkyndige rapporter. I en barnefordelingsak på vestlandet opplever en far og miste sin datter etter at hun bodde første 6 år hos ham og gikk på skole der. Ingen hadde rapportert om noen vansker, tvert i mot. problemene kom når hans ex ville ha barna. En sakkyndig rapport fant ingen omsorgsvikt hos far, men mente på bakgrunn av mors udokumenterete påstander at hun var bedre egnet! Barnet ble mot sin vilje flyttet til mor! Etter flyttingen til mor skrev barnet flere brev til far om at hun ville hjem igjen og savnet sitt nærmiljø. Det gikk så langt at hun i dommeravhør påsto at mors nye samboer hadde forgrepet seg sexuelt på henne. Barnevernet "fant ut" at dette ikke var sant, (politiet henla dermed anmeldelsen) og jenta (8) innrømmet at hun ved å fortelle dette trodde hun kunne komme hjem igjen! Den sakkyndige utelot det hele i sin rapport! En rapport preget av at mor skulle ha barna uansett!

Hvilken rolle spiller de sakkyndige, de "objektive". De som skal være rådgivere for både rettsystem, barnevern og andre? De som skal påse at barnas beste går foran alt! Kan vi stole på dem? Er de egentlig objektive, eller er det andre bevisste eller ubevisste agendaer som styrer deres valg av løsninger?

Bjugn saken, Rødseth saken, Liland saken og andre saker, har vist til fulle at også de sakkyndige kan ta feil og at de gjør feil. Og når de tar feil blir de meneskelige omkostningene store fordi hele systemet bygger på deres antatte objektivitet. Eller sagt på en annen måte, de sakkyndiges rapporter er ofte subjektive meninger tillagt objektivitet på bakgrunn av fagpersonens påtatte integritet. Men er en sakkyndig objektiv? Kan en sakkyndig I det hele tatt bli objektiv? Er de sakkyndige bare blitt "objektive" som følge av et "ønske" fra systemet om å ha og få en distansert instans som kan være systemets alibi for de vedtak systemet søker å fatte? Er ikke slike sakkyndiges rapporter bare et utrykk for den enkelte fagpersons evne til, på vitenskapelig måte, å prøve å være objektiv? Er psykologi en eksakt vitenskap eller er det rom for tolkninger og med det subjektive preferanser?

Åpner vi for tolkninger slik vi kan i psykologien, ja da åpner vi også for flere løsninger. Og i et sett av flere mulige løsninger, er det ikke da bedre at alle nevnes i en sakkyndig rapport slik at leseren/retten i ettertid selv kan danne seg en mening om den sakkyndiges konklusjoner, om slike foreligger? Slik at systemets avgjørende organer selv kan etterprøve de konklusjoner som er gitt! Når dette så ofte ikke skjer i disse rapporter, hvorfor er det ingen som gjennom en faktabasert, kritisk tanke korrigerer dette? Er avstanden mellom den sakkyndige og den avgjørende del av dette systemet så liten at den ikke åpner for kritikk? Er båndene så tette at en kritikk blir avslørende for barnevern og rettsystem? Er avhengigheten mellom systemets enkeltkomponenter så stor at kritikk av den enen nødvendigvis også blir en kritikk av den andre?

I f.eks. barnefordelings saker for retten benyttes ofte sakkyndige som rettens rådgivere. Men I hvor stor grad er slike sakkyndige objektive, og I hvor stor grad er deres råd til retten bygget på deres eget subjektive syn? Det finnes klare regler og rettningslinjer for hvordan slike sakkyndige rapporter skal utformes. Om disse retningslinjer følges, skal det teoretisk være mulig å følge den sakkyndiges resonement, fra kriterier og premisser, gjennom diskusjonen og frem til konklusjonene. Men skjer dette I praksis? Har de sakkyndige tilstrekkelig innsikt I en objektiv virkelighet som kan etterprøves? Er rettsystemet kritisk nok til slike sakkyndige eller blir de sakkyndiges rapporter alibi og soveputer for dommeres vurderinger I disse kompliserte saker, der reell forståelse bygger på årelang innsikt I de involvertes situasjon. Kan rettsystemet, presset på tid som det er,i løpet av en dag eller to, gi en dyp, rettferdig dom I slike kompliserte saker?

Jeg mener rettsystemet med sitt hastverk i slike saker bidrar til at det ikke reises en kritisk røst mot disse sakkyndiges makt. Man tar deres rapporter for en objektiv sannhet, uten den minste mulighet til etterprøving. Ofte får mennesker som ikke kjenner seg igjen I en sakkyndig rapport utført en ny vurdering. I mange tilfeller avviker denne totalt fra den første. Hvordan er det mulig for en objektiv, vitenskapsbasert undersøkelse å komme til to vidt forskjellige utfall i samme sak? Objektet som vurderes er det samme. De aksepterte metoder er de samme. Den eneste forskjell er den sakkyndige! Eller kan det være at "pasienten" opptrer forskjellig for forskjellige sakkyndige? Kan kjemien mellom den undersøkende og den undersøkte spille inn? Og om den gjør det, vil en psykolog kunne se dette moment som knytter seg selv direkte til situasjonen som observeres?

Og hvilke konsekvenser får det egentlig for en sakkyndig om det viser seg at hans "konklusjoner" var feil! Hva om det i ettertid klart fremkommer dokumentasjon på at den sakkyndige tok feil? Får det noen konsekvenser i det hele tatt? Hva med de fedre som måtte i fengsel for slike "feil"! Hvilket ansvar har en sakkyndig for det arbeid han har utført? Er det ut i fra rettsikkerhet og tillit til rettsystemet bra at de som er offere for slike sakkyndige opplever at det alikevell ikke reageres når slike graverende feil oppdages? de menneskelige tragedier som følger i kjølvannet av slike feil, betyr de ingen ting? Skal ingen stilles til ansvar? Og om en sakkyndig kommer med opplagt gale konklusjoner, med derpå traumatiske opplevelser for barn, er det ikke noe ansvar som følger, eller er det akseptert at den sakkyndige ikke behøver å svare for det produktet han leverer? Ville en kirurg som gang på gang gjør en fatal feil ved hjerteoperasjon få fortsette å operere inn hjerter? Hvorfor er det beskyttende aparatet/systemet rundt klager på slike sakkyndige så stort, mens det for en som klager på slike rapporter er mer eller mindre umulig å bli hørt? Er det systemets beskyttelse av seg selv vi er vitne til?

Kan slike ulike vurderinger av en og samme person bygge på den enkelte sakkyndiges subjektive tilnærming og innvolvering i personen som skal vurderes? Kan ulikhetene bygge på et ulikt subjektivt utgangspunkt? Og er vi tjent med at et system som skal avgjør mennesker skjebner er basert på slike subjektive størrelser? Når beskrivelser og vektlegging i sakkyndige rapporter bygger på egne subjektive preferanser, hvor blir det da av den objektive sannhet? Hva om den som blir vurdert har et annet livssyn enn den sakkyndige? Tar den sakkyndige høyde for at det er mer enn en måte å gi god omsorg på?

Når de vurderte størrelser ikke er entydig definert som kjente konstanter I en vitenskapelig basert metode, så åpner det for at den sakkyndiges subjektive vurdering og egenerfart livssyn blir en ubevisst rettesnor for det faglige arbeid, metoder og innhold. Om en sakkyndig som jobber I og for barnevernet skal vurdere om et barn får tilstrekkelig omsorg hos sine foreldre, vil vurderingen nødvendigvis være farget av relasjonen til oppdragsgiver like mye som egen livs erfaring og kunnskap. Det er ikke mulig for en sakkyndige å stille seg utenfor seg selv ved slike vurderinger. Om en psykolog vurderer omsorgsevne så vil vurderinger være farget av størrelser som livssyn, livs erfaringer og kjemien til den som skal vurderes. Hva om den sakkyndige har/får antipatier for den som skal vurderes av en eller annen grund? Ingen vil kunne påstå at dette ikke ubevisst virker inn på den sakkyndiges vurderingsevne! Alt dette er subjektive størrelser som skal inn I en objektiv vurdering. Er dette mulig å gjøre objektivt? Selvfølgelig er det ikke det. I en statistisk basret metode, som skiler følelser fra fakta kan vi tro det er mulig, men så lenge et menneske skal vurdere, blir menneskets "balast" også dets vurderingsmessige fiende.

La oss se på et eksempel : En far skiller seg fra sin norske kone grunnet hennes psykiske problemer, barnet blir boende hos ham. Etter en tid gifter han seg på nytt med en thailandsk kvinne. Hans ex. som er uføretrygdet (psykisk lidelse) går til sak for å få datteren til seg. Den kvinnlige sakkyndige som far har bedt undersøke omsorgsevne finner ikke noe som tilsier at far ikke viser god omsorg for barnet, men mener at mor er best egnet til tross for en mengde alvorlige beskrivelser knyttet til mors væremåte over flere år! I media raser samtidig en heftig debatt om menn som utnytter thailandske kvinner, der disse menn generelt blir kritisert og sett på som sosiale tapere. Da blir spørsmålet ; I hvilken utstrekning har dette influert på den sakkyndiges holdninger? Hvordan kan man være sikre på at en sakkyndig ikke legger subjektive preferanser til grunn i sine vurderinger?

Slik Bjugn saken viste, var det nåtidens kunnskap som viste at leger og sakkyndige den gang tok feil. Vi så at med bedre kunnskap, ble konklusjonen den motsatte. Hvorfor var de sakkyndige så bastante den gang? Fedre som føler seg forhåndsdømte ved barnefordelings saker beskriver ofte møte med sakkyndige, barnevern og rettsystem som et system der de ikke blir hørt. Hvorfor får de denne følelsen? Hvorfor føler de seg forhåndsdømt? Er det fordi de signaler den sakkyndige gir i så stor grad viser en forutintatt holdning til saken? Er den sakkyndiges kunnskap ikke tilstrekkelig til forståelsen av individet? Dette systemet som man forventer skal være objektivt, dette systemet dommere støtter seg på, barnevern søker råd hos og folk flest forventer skal være objektive, er det ikke objektivt?

Etterprøving

Den objektive sannhet tåler å etterprøves, den skal ikke favorisere noen på flytende størrelser som personlig kjemi, førsteinntrykk, subjektive livssynstørrelser ol. Den objektive sannhet er en medspiller og ikke en trussel for en sakkyndig. Når sakkyndige blir kritisert, reagerer de oftest med å forsvare sine konklusjoner. Burde de ikke heller stille seg spørrende og vurderende til kritikken? Bare da blir den sakkyndige objektiv, bare da blir rapporten etterprøvbar . Det viktige er ikke den sakkyndiges ømme følelser for kritikk, det viktigste er den objektive sannhet. Kanskje kritikerne tar feil, kanskje den sakkyndige har tatt feil! Dessverre virker det ofte som om den sakkyndige er ufeilbarlig, og ute av stand til å etterprøve egne konklusjoner. Hvorfor? Hva frykter de? Tap av faglig anskuelse? Er prestisje viktigere enn den objektive sannhet? Dessverre kan det virke slik I mange saker. En sakkyndig som skjuler seg bak taushetsplikten og ikke evner å tilkjennegi feil, er en subjektiv sakkyndig. Og det er det ikke hva folk forventer og forbinder med sakkyndige. Faktisk forventes den objektive sannhet! Mye tyder dessverre på at det ikke er det retten får når en sakkyndig rapport foreligger.

Går det egentlig, å skrive en objektiv rapport, bygget på etterprøvbare størrelser, på verifiserbare sannheter, og på dokumenterbare størrelser? Jeg mener at det er mulig. Utvilsomt vil en sakkyndige komme til et punkt der han kan velge mellom to eller flere ulike løsninger, gitt ett bestemt sett premisser. Hva skal han velge? Skal han velge bare ett eller skal den sakkyndige tilkjennegi at det kan være ulike løsninger på en problemstilling? Den sakkyndige må også evne i større grad å vektlegge hva som er viktig for omsorgsevnen og ikke bevisst eller ubevisst blande in faktorer og størrelser som ikke har noe med omsorgsevne å gjøre.

Mandat

Som oftest er sakkyndige rapporter basert på et mandat ut I fra hva oppdragsgiver ønsker undersøkt og belyst. Den sakkyndige står fritt til å tilkjennegi sin tvil, sin usikkerhet og sine egne refleksjoner over et slikt mandat. Kan mandatet virke låsende på den sakkyndige, slik at de funn som fremkommer ikke umiddelbart kan besvares? Er det andre problemstillinger den sakkyndige mener burde vært vektlagt? Tilkjennegir en sakkyndig alltid dette for oppdragsgiver? Ender den sakkyndige opp med å svare på et mandat ut I fra en "frykt" for å avsløre sviktende fagkunnskaper, før han/hun tilkjennegir usikkerhet om konklusjoner?

Det er mange sider ved sakkyndiges posisjon som fremstår som subjektive størrelser. Og der oppstår også problemet! Folk flest forventer at en sakkyndig skal være en uhildet, objektiv tredjepart som kan gi råd ved kompliserte avgjørelser. De forventer det fordi systemet har lært dem å forvente sannhet fra systemet. Det ligger I fundamentet for forståelsen av en sakkyndig. Hva om det viser seg at den sakkyndige ikke er så objektiv som man forventer? Hvem avslører i så fall det? Selv lærebøker I emnet, like mye som psykologers etiske retningslinjer, avviser den sakkyndiges "ufeilbarlighet". Hva om det er subjektive størrelser som ligger til grunn for konklusjonene I en rapport? Beveger vi oss ikke da inn I et minefelt av subjektive meninger og holdninger kamuflert som den objektive sannhet? Når denne "objektive sannhet" avviker og ikke stemmer med menneskers virkelighetsoppfatning, hvem har da rett? Når to sakkyndige i samme sak kommer med motstridende konklusjoner, hvem bærer da den objektive sannhet? Er det sakkyndiges tilhørighet (oppdragsgiver) som avgjør dens troverdighet?

Den sakkyndige som I kraft av sin tittel forventes å være objektiv eller individet som lever I den reelle virkelighet? Har du hørt om en sakkyndig som innrømmet å ha tatt feil? Blir de sakkyndiges ufeilbarlighet bare et mål på deres subjektivitet!

Jeg tror vi må slute å se på sakkyndige som uoppnåelige, ufeilbarlige størrelser. De kan I kraft av å være mennesker ikke rømme fra sin subjektive virkelighet. Først når den sakkyndige innser sin subjektivitet kan den objektive sannhet bli beskrevet. Den som er trygg på seg selv, og kjenner sin begrensning behøver ikke frykte den objektive sannhet!

Den objektive sannhet eksistere ikke uten innsikt I den subjektive virkelighet. Ved at sakkyndige tilkjenne gir sine grenser, får de også troverdighet. Det er bedre å tilkjennegi et forbehold for sine konklusjoner enn å bastant påstå en sannhet de ikke kan forsvare, og som skjules I taushetspliktens verden.

Mange har klaget på sakkyndige rapporter i barnefordelingsaker, men de opplever at ingen tar dem på alvor. Systemet tar dem ikke på alvor. De opplever tvert i mot at de som skal påse at systemet opptrer etter lover og forskrifter, faktisk beskytter systemet for kritikk. Og innad i systemet er beskyttelsesviljen meget stor. Når et individ viser en sakkyndig rapport til en annen sakkyndig for å få en ny vurdering, få en "second opinion", kan vedkommende få en politianmeldelse mot seg for å ha vist taushetsbelagt innformasjon til "utenforstående"! Så selvoppholdende er dette systemet at det ved å beskytte seg bak taushetens mur slipper å svare for de feil det gjør. Et individ må kjempe en årelang kamp for å bli hørt etter en feilvurdering, og da forsvinner rettsikkerheten. Mange gir bare opp, resignerer. Er vi tjent med dette? Man kan spørre om det er barnas beste eller systemets beste som er det viktigste? Vitner ikke dette egentlig om et system så redd for avsløring at det frykter seg selv mer enn avsløring? Dette er et sykt system!


Galt av sted
Hvor galt dette bærer av sted ser vi når tilsynelatende sindige mennesker begynner å uttale seg med bakgrunn i at sakkyndige har uttalt seg. Her er et utklipp fra dagbladet 3.10.2003 som bare så klassisk viser den manglende selvkritikk leseren har til sakkyndige og de som tilsynelatende skal komme med den objektive sannhet.

Det blir tydelig å se når forfatteren i innlegget skriver:

" Hun (red: barnevernslederen) har gjort jobben sin og etter beste forstand og faglige vurdering vernet barnet. Desverre kan man ikke alltid da værne foreldrene også. Hun har fått medhold i sine vurderinger av uavhengige parter som fylkesbarnevern og en grundig rettsbehandling. Dette tyder på at de faglige skjønn ikke var lettvint"!

Samtidig skriver innsender litt etterpå :

"Jeg kjenner den (red: saken) bare fra media, og har like elendig innsikt i hva som vil være til barnets beste....."!

Allikevel kan den samme Gjesvik komme med en klar formening om at barnevernet har gjort en god innsats. Selv rettssystemet har gjort en god insats! Til og med de faglige vurderingene har vært bra! Det skal ikke så veldig stor analyse-teknikk til å se at vedkommende er fullstendig blottet for selvinnsikt og opplagt tar den objektive sannhet for gitt, fordi en barnevernsleder mener noe! Det vi ser er at denne Gjesvik ut i fra sine egne subjektive holdninger til problemstillingen automatisk tillegger barnevernet en objektiv sannhet. Og med det også den sakkyndige objektiv sannhet. Hadde vedkommende tenkt seg litt om, sett det raseriet som har reist seg over det ganske land, og hatt nogenlunde sosiale antenner ville han også ha sett at mer enn halve bygda mener Svanhild er god nok omsorgsperson for sine barn. Det er et sterk signal.

Når denne studielederen så tydelig har preferanser for barnevernet, blir han med sine innrømmede, manglende kunnskaper bare et offer for den sakkyndiges selvpåtatte autoritet. Det hele minner litt om et underkuet folks respekt for "øvrigheta" i gamledager! det prest og lensmann sa, det var lov. Det samme ser vi rundt barnevernet i dag! Og det er å merke seg at autoritet er noe man kan forlange, det er noe man krever som følge av ens opptreden, og de regler som settes til å gjelde for den autoritative. Respektert blir den som fortjener det, men respekt får også den som underkuer sine medmennesker, men det er en tynn respekt og ikke det samme som å bli respektert for sin verdighet. Det kan nesten virke som at nordmenn i dag er blitt så innpodet systemets ufeilbarlighet at de ikke evner å se selv de mest elementære feil som blir begått! Det blir nesten å spørre man i gata hvorfor han stemmer på det partiet han gjør ; Jo, fordi far min gjør det! Det vi er vitne til er en antagelse av systemets ufeilbarlighet. Og når alle feil så bevisst skules i systemets taushetsplikt, tilkommer ikke ny kunnskap om de feil som gjøres. Og Ola Normann kan leve videre i sin drømmeverden.

I Svahildsaken er det flere rapporter fra andre sakkyndige som viser at Svanhild er godt egent som mor for sine barn. Hvorfor tillegges ikke disse vekt? Hva er det som gjør en rapport bestillt av barnevernet og skrevet av barnevernet egne ansatte er noe bedre enn en rapporte bestilt av moren selv? Og i denne saken er det fremdeles ikke fremkommet noe som tyder på at barna har tatt skade. Det er bare hypoteser om at det kan ta skade,.......kanskje! Har den samme barnevernslederen vurdert om ikke hennes flytting av barna kanskje er den største traumen barna her har vært utsatt for?

Det sakkyndige paradoks! Er det ikke her vi ser avslørinegn av systemets falitt! Når barnevernet eller retten bestiller en rapport, da legger alle til grunn at den objektive sannhet kommer for en dag. Når "pasienten" selv bestiller en rapport, da legger alle til grunn at rapporten er selektiv! Rapporten blir da bare betegnet som et partsinnlegg! Men dette er jo en selvmotsigelse av dimensjoner! "Systemet" legger uten videre til grunn at en sakkyndig forteller den objektive sannhet, og i utgangspunktet før noen bestiller en sakkyndig, så er alle sakkyndige objektive! Men så, ut i fra hvem den sakkyndige tar oppdraget for, så forandrer den sakkyndiges objektivitet seg. For "systemet" forblir den sakkyndige bærer av den objektive sannhet! For alle andre som oppdragsgiver blir den sakkyndige plutselig redusert til et partsinnlegg! Dette er det" sakkyndige paradoks". Videre ser vi at de eneste som hevder dette paradoks, er "systemets" lakeier! Dommere, barnevern, psykologer, politi, advokater, leger osv. Dette paradoks hevdes aldri fra individet eller "pasienten" ! Hvorfor?

Dette er selve beviset på "systemets" egen fortreffelighet og totale svikt! Systemet beskytter seg selv til det ubegripelige. Det hele går over i prestisje i det øyebliket barnevernets fokus flyttes fra barnet til å beskytte seg selv. Dette er systemets måte å undertrykke individet. Ved å sette opp ulike spilleregler i samme spill for de ulike deltagere, vil individet alltid tape, mens systemet alltid vinner. I steden for å opprettholde en objektiv, selvkritisk væremåte, går barnevernet over til å bli en subjektiv part i saken. Det skal ikke så mye til for de fleste å se at barnevernet nå har kjørt seg opp i et prestisjehjørne de ikke kommer ut av.

Vel, det blir synlig for alle, unntatt systemets lakeier! Det blir en kontradiksjon å påstå at sakkyndige kommer med den objektive sannhet når den er til fordel for barnevernet, mens det er en subjektiv sannhet, når noen andre kommer med en sakkyndig rapport. Da har man selv redusert de sakkyndige til subjektive størrelser som enten alle kan feste lit til, eller ingen kan feste lit til! Man kan ikke opphøye de sakkyndige til objektive sannheter når systemet benytter dem og så forkaste dem når andre benytter dem! Det man da sier er jo at sakkyndige ikke er til å stole på, at de blir subjektive størrelser. Og er de først subjektive størrelser, så er de det når de tar oppdrag for systenmet også! Det kan nok være ganske nær sannheten i mange tilfeller, men ikke spesielt relevat i denne sammenheng.

Les mer om det sakkyndige paradoks her!


Forum for sakkyndige psykologer

I Aftenposten 22.07.03, skriver selv lederen i Forum for sakkyndige psykologer, psykolog Elisabeth Backe-Hansen,et innlegg "Sakkyndig rapport et partsinnlegg!", der hun mener den sakkyndige rapporten psykolog Joar Tranøy har skrevet om Svanhild Jensen, er et partsinnlegg. Dersom man definerer alle sakkyndige som ikke er engasjert av systemet som partiske, stemmer nok dette. Men det blir en lite aktuell definisjon for da kan motparten si at systemets sakkyndige også er partsinlegg! Og her er det en setting som blir interesant; hva om den sakkyndige for systemet kommer til motsatt konklusjon som det systemet legger opp til? Hva skjer da? Legges da rapporten frem eller blir den utelatt? I hvor mange tilfeller har det skjedd? Jeg har aldri hørt om noen rapporter som går imot systemet! Finnes det tilfeller der den sakkyndige har kommet til noe annet en det systemet har forventet og den sakkyndiges rapport ikke har vært lagt frem?

"Ifølge Backe-Hansen står Svanhild Jensen fritt til å samarbeide med hvem hun vil. Det er opp til retten å vurdere om rapporten som Tranøy legger fram, er troverdig. Hvis retten gjør det, kan rapporten påvirke utfallet av ankesaken. Men retten kan også komme til at Tranøy har skrevet et ensidig og lite troverdig partsinnlegg, sier Backe-Hansen til avisen Nordlys".

Det er påfallende at mens Backe-Hansen uttaler at det er opp til retten å vurdere om rapporten er troverdig, har hun selv gjort seg opp en mening allerede om at rapporten er et partsinnlegg!

Igjen skinner det igjennom at det heller ikke i dette forumet synes å stilles noen spørsmål om barnevernets sakkyndige er objektiv. Det blir tatt som en selvfølge, men hvor selvfølgelig er det? Og hvordan kan denne Backe-Hansen uten videre si at Tranøys rapport er et partsinnlegg? Hun sier jo selv at Svanhild kan samarbeide med hvem hun vil! Systemets sakkyndige kan jo ikke da uten videre legge beslag på den objektive sannhet!

Igjen kan vi spørre hva som hadde skjedd om det var Svanhild som hadde oppnevnt den samme sakkyndige som barnevernet brukte? Hadde denne sakkyndige da vært objektiv eller hadde han også, da blitt ansett som partsinnlegg? Er det slik at objektiviteten er knyttet til hvem som er oppdragsgiveren? En tankle om at systemet er objektivt hadde vært troverdig om det ikke hadde forekommet justismord i kjølvannet av deres arbeid. Desverre er det for mange eksempler på at de sakkyndige har opptrådt så subjektivt at det har fått dramatiske følger for mange mennesker, mange med døden til følge! Over nevnte forum burde vurdert dette før deres leder så bastant mener at Tranøy er et partsinnlegg. Det er hennes subjektive mening og har ikke noe med den objerktiver sannhet å gjøre! For som vist over legger også Backe-Hansen til grunn denne merkelige definisjonen at bare systemets oppnevnte sakkyndige er objektive! Noe som griper rett inn i det jeg kaller det "Sakkyndige Paradoks".

Dette er egentlig alvorligere enn det ved første øyekast kan se ut som, for dette er lederen for Forum for Sakkyndige saker som uttaler seg! Det er den samme lederen som i sin bok "Sakkyndig Arbeid" 1999, legger til grunn at en sakkyndig skal vise åpenhet for de opplysninger partene kommer med i barnefordelingsaker. Og brudd på en slik åpenhet er brudd på god forvaltningskikk og gir sakkyndige rapporter lite troverdighet, som hun selv skriver på side 53 i boken. Det er åpenbart at det i systemet hersker en tanke der sakkyndige oppnevnt av systemet er nærmest ufeilbatlige bærere av den ene rette objektivive sannhet, mens alle andres sakkyndige er subjektive partsinnlegg! Selv lederen for dette forumet er av en slik oppfatning! Slikt skaper ikke troverdighet.

Mulig løsning ?

Kanskje er løsningen at begge parter i en sak benytter hver sin(e) sakkyndige og så får det bli opp til retten å avgjøre saken ut i fra de opplysninger retten mottar, der slike rapporter er en del av vurderingsgrunnlaget. Begge sider burde også få anledning til å komentere motpartens rapport slik at også de opplysninger tilkommer retten. Bare da kan retten bedømme slike rapporter ut i fra en objektiv instilling, all den tid retten ikke har noen forutsetning for å komme med noen egen faglig vurdering av partene. Ved å likestille alle sakkyndige, blir deres rapporter det de er ment å være, et råd for retten, på linje med alle andre opplysninger i en sak som retten legger til grunn for sine besluttninger. Ved at det ikke gjøres forskjell på systemts sakkyndige og private sakkyndige bortfaller også argumentet om at sakkyndige er kjøpt og betalt. Et slikt forslag vil også "jekke" ned de sakkyndige slik at de får den rollen de burde ha, nemlig å uttale seg om sitt fag og ikke "synse" hva de selv subjektivt mener. De sakkyndige vet da at det er andre inne å vurderer og vi får dreiet det hele over på en "konkuranse" mellom to sakkyndige mer enn hvem som er den sakkyndiges oppdragsgiver. Det ville også ha silt ut de sakkyndige som ikke har sitt faglige grunnlag i orden for slike saker.

Suggesjonen

Når vi så har fått en visshet om at de sakkyndige enten må behandles på likefot eller ikke være tilstede i det hele tatt, hva er det da som gjør at så mange tilsynelatende lar seg fange i et syn av at den sakkyndige nesten pr. definisjon, skal fremstå som en ufeilbarlig størrelse? Hvorfor er det ingen som reagerer, kommer med klare kritiske blikk, stiller spørsmål? Hvor er barnevernets egne kritiske blikk på de "råd" de blir presentert av de sakkyndige? Eller er utfallet av slike rapporter så forutsigbare for systemet (gjennom bruk av egne sakkyndige) at de bare fungerer som alibi for systemet? Hvor er rettsystemet som skal være samfunnets moralske rettesnor? Er hele "systemet" fanget i en stor suggesjon, der forståelsen av den objektive sannhet er overgitt til de sakkyndige? Er vi alle blitt gisler for et psykologisk ekspertvelde, som ikke selv evner å se sine egne feil, selv fanget i virkelighetsforståelsen av sin egen fortreffelighet? Har de sakkyndige blitt soveputer og alibi for de vanskelige menneskelige avvininger som gjøres i slike kompliserte omsorgs og barnevernsaker der sakkyndige ofte er innvolvert?

For hva skjer når noen kritiserer de sakkyndige? Jo da klapper psykologiens standarfelle igjen :

"Kritikeren (pasienten) er jo ikke i stand til å innse sine feil og godta at andre kan ha rett !"

Uansett hvor mye kritikeren kan dokumentere at han faktisk har rett går han automatisk i den psykologiske fellen ved å hevde sin rett. Hevder han at den sakkyndige tar feil, underbyger han tilsynelatende den sakkyndiges påstand. Den sakkyndige kan si : Se , der ser dere, han innser ikke at han har feil. Sier kritikeren ikke noe, så bekrefter han den sakkyndiges påstand. Ved sin taushet, anerkjenner han konklusjonen om sin egen utilstrekkelighet.

Men her er et viktig poeng gått tapt. Gjennom suggesjonen av den sakkyndiges objektive sannhet, ligger også nøkkelen til å avsløre og åpne den psykologiske fellen. Om kritikeren kan dokumentere sine påstander som sanne, da er det den sakkyndige som har gått i sin egen felle. Da er det den sakkyndige som ikke evner å se at andre løsninger kan være riktige og godta disse! Da er det den sakkyndige som med usanne premisser lager gale konklusjoner. Den sakkyndige blir selv et offer for den selvsuggesjon vi alle utsetter oss for, ved blindt å tro at den sakkyndige fremfører en ufeilbarlig objektiv sannhet!


Jeg vil minne om hva psykolog Ingjald Nissen i 1945 skrev i sin kjente bok "Psykopatens Diktatur ", når han diskuterer suggesjon som hersketeknisk instrument s.37 :

"Selvfølgelig kan man si at alle hersketekniske systemer i større eller mindre utstrekning, bruker suggesjon. Men de hersketekniske metoder når først sin fulle efektivitet når de blir gitt bestemt sosial form, når de blir båret av en sosial organisasjon, når de blir institusjonalisert"

Er det ikke nettop dette vi ser ved de sakkyndiges rolle i dag. De sakkyndiges tilnærmedes blankofullmakter på den objektive sannhet! Kan ikke Nissens sosiale organisasjon sidestilles med dagens "system" bestående av barnevern, psykologer, rettsystem, oa. som innvolveres i saker der barnas beste står i fokus?

Er tiden kanskje moden for at vi åpner for en mer kritisk holdning til de sakkyndige rapporter? Dersom et objekt for en slik rapport ikke kjenner seg igjen i de beskrivelser som gies, er det ikke da bare riktig at den sakkyndiges arbeid blir underlagt en kritisk vurdering? En objektiv sannhet tåler å etterprøvs, den representerer ikke noen trussel mot den sakkyndige. Den sakkyndige som holder seg til faktabasert innformasjon, har gjennomdiskuterte premisser og har åpenhet rundt sine konklusjoner, har ingenting å frykte. For han er det bare en fordel å bli vurdert. Slik vi ser det i dag blir sakkyndige som blir kritisert (og deres medløpere) så overasket over kritikk at de umiddelbart går i forsvarsposisjon. I steden for å være søkende og reflekterte på den kritikk som kommer føler de sin ære truet! Det kan bare være mulig om de ikke "har rent mel i posen"! Er den sakkyndige trygg på sine konkusjoner, burde han innby til etterprøving. Om han har rett, styrker det hans troverdighet, om han tar feil og aksepterer det, viser det insikt i egen utilstrekkelighet og det vil gi et mer objektivt bilde av en situasjon som skal belyses. Når den kritikk som reises mot de sakkyndige blir møtt med så lite forståelse og evne til selvransaking danner det grunnlag for mistanke om at rapportene ikke tåler dagens lys. de tåler ikke å bli etterprøvd.

Psykologer, psykiatere og andre som baserer sin kunnskap på naturvitenskapelige tenkemåter må tåle å bli vurdert. Slik vi ser at kunnskapen for 20 år siden, skapte justismord på løpende bånd, ville dagens kunnskap den gang, ikke ført til justismord. I en slik virkelighetsforståelse må fagfolk være åpne for andre vurderinger og ikke ta kritikk på fag som kritikk av person. Når fagfolk reagerer slik på kritikk blir det også nærliggende å tro at de ikke føler at de kan forsvare sine standpunkter i en rapport. Bare åpenhet kan fjerne en slik tvil.

Og hva skjer når to eller flere sakkyndige møtes i retten med sine motstridende konklusjoner i samme sak? Hvem skal man da tro på? Systemets sakkyndige eller pasientens sakkyndige? Og hvorfor er den enen bedre enn den andre? Er det et A og et B lag av sakkyndige, eller er den eneste forskjellen at de har ulike oppdragsgivere? Viser ikke dette at det er flere enn en måte å konkludere på? Og hvem skal retten velge? Og hvorfor velger retten den ene fremfor den andre? Er dette forvirrende for retten, og hadde det beste vært å utelate sakkyndige i f.eks. barnefordelingsaker? Burde sakkyndige kanskje vært brukt i de tilfeller der vi snakker om psykisk sykdom og ikke på friske mennesker? Og når det brukes på friske mennesker, klarer da de sakkyndige da å forholde seg til at det ikke er pasienter, men normalt fungerende og friske mennesker? Klarer de sakkyndige i slike situasjoner å se at mennesker kan ha ulike oppfatninger av hva sommer til barnets beste, uten at det ene er noe bedre enn det andre?

Bare ved, å ta i bruk de kriterier og retningslinjer vi allerede har for sakkyndige rapporter, mener jeg vi kan komme langt på veg. Desverre er det ofte slik at den sakkyndiges rapport ikke følger slike retningslinjer og glir over i den subjektive sfære. Da forsvinner den objektive sannhet, da oppstår den subjektive sannhet! Den er det imidlertid ingen som spør etter! Men det er den alle får! Kanskje burde den sakkyndiges rapport vært lagt frem for den som er vurdert, slik at denne fikk anledning til å kommentere og evt. rette opp åpenbare feil som er begått? Kanskje burde slike rapporter blitt behandlet slik doktoravhandlinger blir det, der kandidaten/den sakkyndige foran et panel bla.a bestående av pasienten, måtte forsvare sin rapport! Det hadde luket ut de useriøse og skapt rapporter som virkelig kunne kalles for rådgivende for retten! Da hadde den det gjaldt fått føle at han/hun ble tatt på alvor. Slik er ikke følelsen for mange i dag. Ved en slik prøving av den sakkyndiges faglige base ville også de utallige justismord kunne forhindres.

Fanget i suggesjonen av den sakkyndiges fortreffelighet ender vi ikke opp med Barnets Beste, men med det subjektivt forutintattes beste! Vi glir over i prestisjens fastlåste verden. Om 5 elementer i systemets del hevder at de har rett, så bygger de alle til syvende og sist på den sakkyndiges rapport. Om en bestemt påstand ligger til grunn, hjelper det ikke på sannhetsverdien at uendelig mange gjentar påstanden. Den blir ikke noe sannere av det!

Her er et annet vitnesbyrd for de sakkyndiges tragedier. : Far frikjent for incest etter 13 år Hva med denne legen som ødela et menneskes liv? Betyr det ikke noe? Hvorfor skal slike slippe å stå til ansvar? Hva gjør dette med rettferdighets-sansen til mennesker? I mordsaker er det 25 års foreldelsestid, kanskje noe av det samme burde vært innført for sakkyndige. At de alltid måtte stå til ansvar for sin rapport! Når en slik rapport fører til selvmord, har ikke da den sakkyndige et ansvar?


Og hva skjer når de sakkyndige blir avslørt? Får de bare en advarsel som her :

Og hva skjer når de som skal påse at de sakkyndige holder seg til de forskrifter som finnes, ikke gjør jobben sin, men i steden blir en beskytter for de sakkyndiges subjektive meninger? Da har systemet spillt fallitt!! Hvem skal da rette opp de feil som blir gjort?

Kanskje ligger noe av problemet rundt sakkyndige rapporter at dommere og andre som skal lese disse rapporter faktisk ikke evner å "se" hva som står der, og enda viktigere, ikke ser det som ikke står i rapporten! Dersom den sakkyndige utelater vesentlige beskrivelser av den ene part, hvordan kan retten da vurdere om det den sakkyndige kommer til er objektivt? Dette er selvfølgelig ikke mulig.

Det blir tydelig at den sakkyndiges makt blir stor i et system der de er opphøyet til ufeilbaklige sannheter. I slike tilfeller blir retten faktisk ført bak lyset av den sakkyndige uten at retten kan avsløre det. En slik innfallsvinkel griper rett inn i sakens kjerne. Sakkyndige rapporter ved barnefordelings saker krever en enorm innsikt i to parters liv og væremåte. Noen timers vurdering fra en ofte forutintatt sakkyndig kan umulig beskrive dette objektivt. Og da blir spørsmålet om bruk av sakkyndige i slike saker der partene i utgangspunktet ikke er syke, egentlig er holdbart ? Sett fra rettsikkerketsbetrakninger blir dette helt uholdbart!


I et debattinlegg i dagbladet 13.10.2003 skriver adv.fulm. Tomas Lidal Jamne om denne problematikken. Han tar opp den sammenblandingen av roller en del psykologer har. Han nevner også et annet viktig punkt, nemlig hvordan det i strafferettspleien er helt utenkelig at den sterke part (påtalemyndigheten) på egen hånd skal engasjere, betale og utforme mandatet til den sakkyndige. Mens dette i en slik sammenheng blir sett på som helt utenkelig taes det for gitt at det er helt greit i saker om omsorgsrett for barn.