Hva er psykopati?

Begrepet psykopati. Definisjon, nomenklatur.

Psykopatiene har vært oppfattet som nært beslektet med de egentlige alvorlige sinnslidelser (psykoser), men oftere er de blitt ansett som beslektet med de kroniske nevroser. Tidligere anså man psykopati for å være en ren arvelig karaktereiendommelighet som det var lite å gjøre noe med terapeutisk.

Ved psykopati forstår vi en tilstand som er karakterisert ved rent kvantitative avvik som går utenfor det ”normales” grenser, fortrinnsvis på følelses-, temperaments-, og impulslivets områder. Psykopatene har ikke nedsatte forstandsevner og de frembyr ikke symptomer på alvorlige sinnslidelse som sansebedrag, vrangforestillinger eller andre tegn på sviktende oppfatning av virkeligheten.

Det er mer hensiktmessig bare å kalle psykopatiske de karaktertrekk som er utrykk for mangelfulle bremsemekanismer ovenfor drifter, behov og impulser. Karaktertrekk som medfører unødige hemninger kalles nevrotiske.

Psykopati er en vedvarende tilstand. En person har ikke sykdommen psykopati, man er psykopat.

En av de beste definisjonene på en psykopat har den amerikanske psykiater Sullivan gitt: En psykopat er et individ som har fantastiske forestillinger om hva som går an mennesker imellom. Det tragiske ved psykopatene er at de sjelden blir I stand til å innse at deres egen livsholdning er hovedårsaken til den skjebne som møter dem. De nekter konsekvent egne bidrag til sin livssituasjon og skylder på samfunnet, de andre.

Naturligvis er grensene for psykopatien flytende både ovenfor normale og ovenfor nevrotiske tilstander. Allerede tidlig ble psykiaterne klar over at det finnes en del personer som ikke kan anses for lidende av en alvorlig sinnslidelse (psykose), men heller ikke er helt normale.

Psykopati er et varig psykiatrisk avvik. Noen psykiatere og psykologer ønsker helt å fjerne betegnelsen psykopati, men den begrunnelse at diagnosen psykopati ikke sa noe som helst om årsaksforholdene til den personlighetsavvikelse det her dreier seg om. Det er derfor mest hensiktsmessig å prøve å definere begrepet psykopati utifra et rent symptomatologiske synspunkter.

Å behandle uenighet om meninger som galskap er usselt. Derfor griper man til det middel å få den annen erklært gal. Dette I mangel av saklige argumenter. (Kirkegaard).

På grunn av skifte av miljø har han utviklet et lite hensiktmessig syn på seg selv og sine medmennesker. Kanskje er det hele hans problem. Et slikt syn på sykdomsbegrepet kan føre til at psykopatens opplevelsesverden ikke bare utgjør en del av hans problem, men faktisk kan forklare hele hans oppførsel. Kanskje en for personlig livsfilosofi kan være et av de viktigste momenter som bestemmer både psykopatens oppfatning av andre mennesker og den egne adferd.

Dersom vi har forstått et menneskes livsholdning, kan vi med en viss grad av sannsynlighet forutse hvorledes vedkommende kommer til å handle, hvorledes det stort sett vil gå det I livet.

Dr. Nissen fremhever som et karakteristisk trekk ved psykopaten at han på en helt annen måte er bundet av sin livsholdning. Også I ekstraordinære situasjoner handler psykopaten ut fra det skjema hans livsholdning dikterer han. Psykopatens mest fremtredende trekk er derfor det vi kan kalle sjelelig stivhet, eller rigiditet. De situasjonene vi møter I livet er så forskjellige at vi ofte er nødt til å individualisere og improvisere. En slik evne til spontan improvisasjon mangler psykopaten.

Som fremhevet av Dr. Nissen vil der være en meget viktig konsekvens av psykopatens faste bundethet til sin egen livsholdning : Han kommer til å befinne seg I en konstant kampberedskap ovenfor sine medmennesker. Men selv om psykopatens livsholdning synes å kunne utrykkes I mottoet : angrep er alltid det beste selvforsvar, betyr ikke dette at alle psykopater er preget av aggressivitet. Det dreier seg hos psykopaten om det psykologiske begrepet kamp.

Det er alminnelig enighet at de mest grunnleggende forstyrrelser ligger på det følelsesmessige plan, evnen til å skape gjensidige kontakter, evnen til å leve seg inn I andres situasjoner. Psykopaten ignorerer realitetsprinsippet. Han er stadig ute etter raske resultater. Den ekte psykopat handler etter lystprinsippet.

Jo sterkere en personlighet holder fast på sin medfødte tilbøyeligheter ovenfor omgivelsene, jo mindre blir den influert av omgivelsene, desto mer vil denne personlighet sette seg opp mot innflytelse fra omgivelsene, og desto mer vil de medmennesker som treffer en slik personlighet lide. Et slikt forholdsvis sterkt gjennomslag av de medfødte anlegg kaller vi imidlertid psykopati.

Vanggaard mener forskjellen mellom nevroser og psykopatier først og fremst består I at de førstnevnte medfører en innskrenkning I individets følelsesmessige og handlingsmessige utfoldelsesmuligheter, mens psykopatene er preget av mangel på bremsemekanismer med uønskede følelsesmessige og handlingsforløp som følger. Der det er grenser er det selvsagt også grensetilfeller. Det finnes en gruppe som frembyr både nevrotiske og psykopatiske trekk.

Psykoanalytikere bruker sjelden psykopatibegrepet. Men Freud selv brukte det tilsvarende begrep : moral insanity. Freud karaktriserer et brev han fikk av sin (psykopatiske) venn Stekel slik : han er villig til å tilgi meg alt det han har gjort mot meg!

Hvor mange psykopater finnes det?

Ditt navn er Legio.

Selv om der er meget uenighet, er de fleste forskere enige om at det finnes alle grader av psykopati, med glidende overganger til det normale. Clecley mener å ha funnet at 1/5 av alle de pasienter som blir innlagt på psykiatriske sykehus I America har psykopati som hoveddiagnose.

Den typiske psykopat vil sjelden begå så alvorlige forbrytelser at det fører til lange fengselsstraffer. Det er ikke noe psykopaten er mer redd for enn å tape sin frihet. Han har derfor en spesiell evne til å unngå vanlig dom ved innesperring. Å innsnevre aksjonsradiusen er det verste man kan gjøre ovenfor en psykopat.

Hyppigheten av psykopati er like stor som hyppigheten av alvorlige sinnslidelser (psykoser) når vi unntar schizofreni. Når det er et typisk trekk ved psykopatene at de undrar seg legeundersjøkelser, hvordan skal man da lære psykopatene å kjenne? Samtaler med ofrene er derfor av avgjørende betydning.

Psykiatriske sykdommer som ikke må forveksles med psykopati.

Psykoser, depresjoner, nevroser

En person har ikke sykdommen psykopati, han er psykopat.

For det første må man vokte seg for å forveksle den tilstand normale og friske mennesker kan komme I, spesielt når de står under innflytelse av psykopater, med psykopati.

1) Psykose (alvorlig sinnslidelse)

Det dreier seg her om dyptgående og omfattende forandringer av hele personligheten, slik at oppfatningen av virkeligheten svikter.

De mest vanlige psykoser er de forskjellige former for schizofreni og manisk depressive sinnslidelser.

Den alvorlig sinnslidendes aggressivitet er oftest ikke målrettet, slik som psykopatens. Moralsk er den sinnslidende psykopatens rake motsetning.

Psykopaten skiller seg fra pasienter med alvorlig sinnslidelse også på et annet punkt : vanligvis trekker den alvorlig sinnslidende seg tilbake fra virkeligheten, mens psykopatene angriper den. De kan være ubehagelig realitetsorientert når det gjelder å oppdage og utnytte andres velvillighet for å oppnå sine mål.

2) Depresjon

Depresjon er et av de hyppigste av de psykiatriske symptomer. Mange av de psykiatriske sykdomsbilder kompliseres av at en depressiv komponent kommer I tillegg.

Ved depresjon I fullt utviklet form finner vi følgende tre hovedsymptomer:

Nedtrykt sinnstemning

Hemning av tenkeevnen

Endring av de utadrettede psykiske og psykomotoriske funksjoner.

Det finnes mange slags depresjoner

Den som har vært utsatt for en psykopats følelsesmessige nålestikk I lenger tid, kan reagere med en utmattelsesdepresjon. Ved en slik depresjon kan det atskilles tre faser:

1. Det neurastheniske forstadium med søvnforstyrrelser, tretthet og overømfintlighet for saneintrykk.

2. En psykosomatisk fase med mange forstyrrelser I innvollsorganene som gjør pasienten mer og mer deprimert og får han til å tro at ha har en legemlig sykdom.

Allmensymptomene som tretthet, irritabilitet, overømfintlighet, kløe, skjelvinger, indre uro, impotens, frigiditet, hyppige vannavlatinger og søvnforstyrrelser er vanlige. Videre nedsatt appetitt og magesmerter, brystsmerter og smerter I hjerteregionen.

3. Den egentlige utmattelsesdepresjonen. Denne tredje fase preges ofte av en kombinasjon av angst og depresjon. Pasientene er urolige og rastløse. De er ute av stand til å konsentrere seg og makter ikke ta avgjørende besluttninger. Tankene kretser stadig om de emner som pasienten selv mener ligger til grunn for at de er nedtrykt.

I og med reduksjon av den vitale opplagthet, kommer det også en svekkelse av initiativ og tiltakslyst og en nedsettelse av den seksuelle aktivitet.

C. Blomkvist karaktriserer den manisk-depresive personlighet slik :

- føler opprørstrang og aggresjon

- har ofte aggressive og sadistiske impulser

- et masochistisk straffebehov

- har ikke evne til direkte og tilfredstille sine behov

- de har lett for å bli konformister og kanskje nikkedukker

- skapende fantasi og orginal begavelse er ikke vanlige egenskaper hos dem

- en annen gruppe er fiksert til et mer infantilt og dependert nivå de gjør ingenting for å få kjærlighet. De krever bare at andre skal gi. I sitt enervervende kjærlighetsbehov kan de bety en hard påkjenning for dem som de klynger seg til.

- deres måte å gjøre krav på andre er ofte av aggressiv natur. Ofte greier de å skape sterke skyldfølelser hos dem de er avhengige av.

- deres relasjoner til andre er nokså overflatiske

- de har vanskelig for å etablere modne forhold til andre

- de har en uttalt narsissistisk legning

- menneskets uhelbredelige ondskap kan sees som en projeksjon av egne aggressive impulser

Blomquists karaktrestikker passer best på psykopater. Tollak B. Sirnes har hatt kontakt med 5000 sinnslidende. Han har imidlertid ikke sett at en ekte depresjon utvikle seg hos en psykopatisk person.

3. Nevroser

Alminnelig nervøsitet omfatter tilstander som er karakterisert ved nevrotiske plager eller ved såkalte karakternevrotiske trekk.

I motsetning til psykopaten virker nevrotikeren for lite ekspansiv. Han har sykdomsinnsikt og er som regel fullt funksjonsdyktig både yrkesmessig og sosialt.

Ved tvangsnevrose kan pasientene lide dels av plagsomme forestillinger og tanker, eller av tvangshandlinger. Tvangsmennesker klarer ikke leve med usikkerhet. De velger derfor ut et lite område som det går an å beherske og forutsi, uten å spørre seg hvor viktig det er å bruke så mye tid til akkurat dette.

Det er særlig karakternevrotikerne som kan forveksles med psykopati, spsielt når det ikke samtidig finnes subjektive plager, men bare nevrotiske karaktertrekk.

Nevrotikeren har for lite selvtillit og initiativ, er for lite ekspansiv. Psykopaten har for stor tiltro til egne evner og er vedvarende for ekspansiv. Vangaard stiller opp følgende forskjeller mellom nevroser og psykopatier :Personer som lider av en nevrotisk lidelse er plaget av symptomer. Psykopatenes handlinger er vilkårlige. De utføres under en følelse av indre press eller uimotståelig fristelse. Handlingene er ofte overveide og nøye planlagt. De sikter mot umiddelbar tilfredstillelse eller spenningslettelse. Handlingen går ofte mot gjeldende normer og tar lite hensyn til de medmennesker som handlingen går ut over.

Nevrotikeren lider primært selv under sine symptomer. Psykopatene påfører primært sine medmennesker skader og lidelse.

Nevrotikeren vilo som regel selv søke legehjelp på grunn av det ubehag de opplever. Psykopatene vil som regel ikke selv oppsøke lege. De fleste har en dyptsittende forakt for psykologer og psykiatere. Når de en sjelden gang blir sendt til psykiater skjer det under press fra familien eller en samfunnsinstitusjon. Dersom psykopatene selv oppsøker lege, vil det som regel skyldes følgene av tilbakeslag av deres handlinger.

Psykopater er lite innstilt på å bruke medikamenter av typen antipsykotiske midler og antidepresiva. Psykopater er innstilt på å bruke lettere nevrosemidler som librium og valium.

Hvordan skal vi oppdage at vi har med en psykopat å gjøre?

Psykopati og diagnose.

Vi begynner alle livet som egosentriske og hensynsløse vesener. Menneskets fysiske utvikling er ikke avsluttet før I 25-års alderen, mens dets psykiske utvikling aldri tar slutt, og psykisk modenhet synes å være et uoppnåelig mål for noen og enhver av oss. Vi bør derfor være tilbakeholdne med å kalle noen for psykopat før vi er sikre på at personlighetsutviklingen er ferdig.

Psykopaten vil ofte skifte arbeidsted. De store grader av psykopati har mest rettspsykiatrisk interesse. Men det utspilles tusenvis av tragedier rundt om kring I hjemmene, fordi en eller flere av familiemedlemmene er behersket av en slik grad av enveistenkning , er så selvsentrerte at de nærmest må kalles for psykopater.

Erkjennelsen er aldri bare en nøytral fotografering av virkeligheten, men alltid en subjektiv tydning av den. Det er ingen skarp grense mellom psykopatisk og sundt sjelsliv. Det kan derfor ofte være vanskelig å avgjøre om en bestemt måte å forholde seg på er psykopatisk eller ikke.

Som et vesentlig kjennetegn anses den psykopatiske reaksjon forskjellig fra vanlig normal måte å forholde seg på hos såkalte sjelelige sunne mennesker. Det sunne mennesket er likevektig, livsdyktig og har evne til å glede både andre og seg selv.

De undersøkelser som foreligger over personligheten hos psykopater, viser at disse mer enn vanlig har tilbøyelighet til motivforvekslinger, slik at de ytre omstendigheter og de nærmeste pårørende får skylden for miseren.

I motsetning til psykopaten er den sunne personligheten karakterisert ved:

1. evne til å la seg lede av virkeligheten mer enn fantasien

2. mer langsiktige vurderinger

3. en voksen samvittighet

4. uavhengighet

5. evne til å elske en annen, men med opplyst egennytte

6. fornuftig avhengighet

7. fornuftig aggressivitet

8. sunne forsvarsmekanismer

9. god seksualtilpasning med akseptering av eget kjønn

10. god arbeidstilpasning

Oftest er vi ikke klar over hvilken livsholdning vi har, den er så selvfølgelig at den ikke blir lagt merke til, den er ubevisst. Vår individuelle livsholdning eller livstil gir seg ikke bare utslag I handlinger. Livsholdningen bestemmer I stor grad hva vi legger merke til og opplever I en situasjon. Vi gjør de erfaringer som er I overensbestemmelse med vår livsholdning.

Også vanlige mennesker er som regel bundet til sin livsholdning. Men den som ikke er psykopat kan av og til være uavhengig av den og eventuelt forandre den. Psykopatene synes ikke å ha denne mulighet. De kan ikke et øyeblikk unnvære det middel de bruker for å skjule sin mindreverdighet.

Psykopatene har alle samme grunnleggende livsholdning: konsekvent angreps og kampholdning. Ingjald Nissen mener psykopatens viktigste kjennetegn er den uopphørlige trang til å ha makt over andre. Når man som en vedvarende tilstand hos et individ I alle dets reaksjoner, I dets opptreden, dets uttalelser, dets første erindringer, dets drømmer kan se en kamplinje av en eller annen form har vi grunn til å formode at det her kan dreie seg om psykopati.

Et vesentlig trekk ved det psykopatiske individ er at det I så utstrakt grad har forventning til andre mennesker. Nå er det helt vanlig å ha forventninger til andre mennesker. Mens psykopatene har så urimelige forventninger at vanlige mennesker før eller siden må nekte å etterkomme dem, for ikke selv å miste sin selvaktelse.

Når man imøtekommer en avde forventningene psykopaten har, viser det seg at det egentlig er en annen forventning han vil ha oppfylt. Slik kan prosessen gå videre fra forventning til forventning. Psykopaten har en usedvanlig evne til å fremkalle skyldfølelse hos sine medmennesker.

Det er umulig å være I nærheten av en psykopat uten å belaste seg med skyld og synd. Et vesentlig trekk hos psykopatene er at de er så opptatt av andres feil. De spiller bestandig på sine medmenneskers usikkerhetsfølelse, underlegenhetsforestillinger og mindreverdighetskomplekser.

Alle kriminelle er ikke psykopater. Det er bare noen få av dem som blir idømt straff som blir karakterisert som lidende av mangelfullt utviklet eller svekkede sjelsevner.I en undersøkelse er det vist at ca. 50% av dem som rettspsykiatrisk blir betegnet som mangelfullt utviklet eller varig svekket når det gjelder sjelsevner, er psykopater. Det viktigste for oss er å være klar over at bare noen ganske få av psykopatene kommer I konflikt med straffeloven.

Psykopatene får ikke øye på eventuelle gode motiver hos sine medmennesker. Selv de største ofre fra medmennesker side blir ikke betraktet som annet en tegn på svakhet. Mens de selv tar seg for mange friheter, holder de andre I ufrihet.

Psykopatene er ofte meget gode iakttagere. Men en iakttager er sjelden en venn. Når en psykopat starter med å kritisere blir kritikken lett kritikkløs og forteller mer om ham selv enn den han kritiserer. Som alle angripere føler psykopaten seg angrepet og mener at hans egen aggressive adferd er berettiget som nødvendig motaggressjon. Psykopaten er som regel mester I det formelle. Har han det formelle I orden føler han at alt er tillatt.

Noen av psykopatene ser yngre ut enn det alderen tilsier. De er ofte uten runker. Dette kan komme av en generell umodenhet, men det kan også komme av at det er lite som går inn på psykopatene. Blant mennesker er det meget stor forskjell I graden av selvbedrag. Psykopaten er viritous I denne kunst.

Psykopaten mangler ekte humoristisk sans. Han er som regel gravalvorlig. Men psykopaten kan være bitende ironisk. Etter vår definisjon vil psykopaten selv ikke lide under sin tilstand. Dette forhindrer naturligvis ikke at han som følge av sin oppførsel, kan komme opp I mange vanskeligheter. Men disse er sekundære, en følge av hans oppførsel, og hører ikke primært med til selve tilstanden.

Psykopaten mistror alle og enhver. Selv om han ved uttalige anledninger har lært å kjenne et menneske som påliteligheten selv vil han allikevel neste gang møte han med mistro som om han aldri hadde kjent han, eller rettere, som om han kjente ham og visste at han var en slyngel.

Nissen legger stor vekt på suggesjonen I denne forbindelsen : Man kan nær sagt ikke et øyeblikk ha noe med en psykopat å gjøre før man føler suggesjonens makt snike seg over en og dens nett spinne seg rundt en. Psykopatene anvender suggesjonen I slikt omfang at de blir mester I å praktisere den. Den som vil øke andres sugestibilitet, kan gjøre det ved å aktivere og utdype deres mindreverdighetskomplekser. Det er dette psykopatene gjør når de er så opptatt av andres svakheter, feil og nederlag.

Det press psykopatene utøver fører til tretthet hos dem det går ut over. Den tilstand disse da kommer I er meget viktig å være opservang på. Psykopatene lar ofte sitt angrep gå ut over den mest forsvarsløse I en gruppe. For effektivt å kunne utøve makt over sine medmennesker øver psykopaten seg I å fatte den forventning som foreligger hos andre. De blir flinkere enn andre til å forstå andres dyptliggende og ofte skjulte forventninger. Vi går alle omkring med større eller mindre grad av dårlig samvittighet, skyldfølelse og syndsbevissthet. Psykopatene har oppdaget dette og bruker I stor utstrekning sin evne til å gi syndstilgivelse som hersketeknisk middel. Psykopaten kan oppgi sin forventning og få vår skyldfølelse til å forsvinne. Denne mekanismen ligger bak hans store makt over sine ofre.

Psykopatene selv hater psykologer, psykiatere og pasienter med en egentlig sinnslidelse. Det er naturlig at det blir viktig for psykopatene ikke å bli stemplet som sådanne. Derfor deres redsel for psykologi og psykiatri.

Mange blir imponert av psykopatens aktivitet og ærlighet. Men ærligheten består ofte I at han ikke en gang hykler. Det kan med rette hevdes at hykleriet I mange situasjoner er lastens tributt til dyden. Den som hykler viser I all fall at han vet hvordan han bør oppføre seg. Men den som lyver og vet at han lyver og vet at andre vet at han lyver han er av det onde.

Det finnes forskjellige typer psykopater som f.eks. den oppfarende, den holdningsløse, den hevdelsesyke, den ustabile og den følelseskalde. Psykopatene har varige svekkede evner til å beherske sine øyeblikkelige impulser. Atter andre er usedvanlig mistenksomme eller kritisk innstilt ovenfor sine medmennesker. En uberettiget mistanke er merkelig nok nesten alltid et selvportrett.

Ja det kan ofte være en omvendt proposjonalitet mellom den selvkritiske evnen og det kritiske talent ovenfor andre mennesker og samfunnsforhold.

Selvgratulering kombinert med drepende kritikk av andre, det er et trekk vi ofte finner hos psykopaten. Det kan godt være sant det han sier, men han er ikke I sannhet. Han går omkring og er sin egen argeste fiende, uten å få mistanke om det. Men I stin stadige opptatthet av andres ufullkommenheter angir han som regel seg selv både I det han sier og gjør. Ikke sjelden opptrer han som moralisten, Hans største glede er å være grusom med samvittighet.

Det er ikke noe I veien med forstanden, men kanskje med fornuften. Meget av psykopatiens vesen kan forståes ut I fra psykopatens egosentrisitet, hans manglende sans for å leve seg inn I andre menneskers verden. Han har som regel ingen evne til å utvikle et varmt følelsesmessig forhold til andre mennesker. Grunnen til dette er at han ikke betrakter sine medmennesker som mennesker, men som ting, som man ikke har noen moralske forpliktelser ovenfor. Ting kan man jo bruke hvordan det skulle være til sin egen fordel.

Det følger av dette at psykopaten er ute av stand til å se mellomenneskelige forhold med andre menneskers øyne. Han kan heller ikke forutse andre menneskers reaksjoner på hans avvikende adferd.

Blandt kanadiske psykiatere viste en rundspørring at 90% av dem mente at begrepet psykopatisk personlighet hadde en mening og var fullt brukbart. De anså følgende trekk av størst betydning når det gjaldt å stille diagnosen:

1. de lærer ikke av erfaring

2. de mangler ansvarsfølelse

3. de mangler evne til meningsfulle forhold til andre

4. de mangler kontroll over sine impulser

5. de mangler moralfølelse

6. de viser en vedvarende atisosial oppførsel

7. straff har ingen virkning på deres oppførsel

8. de er emosjonelt umodne

9. de er ute av stand til å føle skyldfølelse

10. de er selvsentrerte

Denne undersøkelsen viser at det ikke er så stor uenighet når det gjelder det som særkjenner den psykopatiske personlighet, som når det gjelder årsaksforholdene. Psykopati er en adferdsforstyrrelse og et sosialt problem som vi bare så vidt er begynt og gi den oppmerksomhet det fortjener.

Psykopatens evne til å rasjonalisere sin egen adferd og den fullstendige mangel på selvkritikk ga seg utrykk I at han forsøker å be om hjelp hos akkurat de samme menneskene som han har ført bak lyset.

Psykopaten har ofte et engleaktig utseende og et besnærende vesen. Psykopatene mangler som regel helt sykdomsinnsikt. De kan ikke se at det er noe galt I det de gjør og derfor har de heller ingen anger eller skyldfølelse ovenfor de mennesker de har utnyttet. Deres adferd er gjennomført selvisk, da de oppfyller sine behov uten noe hensyn til andres følelser og behov.

Clecley har I sin bok Sunnhetens maske oppstil følgende kjennetegn på den psykopatiske personlighet.

1. overflatisk sjarm

2. høy intelligens

3. ingen vrangforestillinger eller andre tegn på tenkningsforstyrrelser

4. ingen nevrotiske personlighetstrekk eller symptomer

5. upålitelighet

6. usannferdig og uærlig

7. ingen anger eller skyldfølelse

8. antisosial adferd uten samvittighetsplager

9. dårlig vurderingsevne og manglende evne til å lære av egne erfaringer

10. patologisk egosentrisitet og manglende evne til å elske

11. mangel på evne til dypere følelsesmessig engasjement

12. fullstendig mangel på innsikt

13. manglende følsomhet I de mellommenneskelige forhold

14. fantastisk og frastøtende adferd, både når han er edru og påvirket av alkohol

15. selvmordstrusler føres sjelden ut I livet

16. de sexuelle forhold er upersonlige og overflatiske

17. de mangler evnen til å følge en plan gjennom livet

Særlig viktig er det at flere forskere har fremhevet at psykopaten verken opplever de psykologiske eller fysiologiske sider av angst eller redsel. I tilfelle han reagerer med noe som kan ligne redsel, er det når han umiddelbare velbefinnende er truet.

Det ser ut til at utsikten til en fremtidig belønning eller straff ikke eksisterer I psykopatens verden. Hans sosiale og sexuelle forhold er overflatiske, samtidig som han er krevende og dirigerende.

Et av de mest karakteristiske trekk ved psykopatens livsholdning er at han inntar en konstant kamp- og angrepsholdning ovenfor medmennesker. Psykopatene utnytter de gohjertede og narrer de godtroende.

Mens nevrotikeren selv lider under sin tilstand, vil psykopaten ikke gjøre dette. Et trekk som er felles for de fleste psykopater er at de lever I en verden som er overveiende egosentrert, dvs. I en verden hvor mennesker og begivenheter ikke har noen betydning I og for seg, men bare I den utstrekning de har forbindelse med vedkommende selv. De har ikke nådd så langt I sin følelsesmessige utvikling at de er I stand til å bli deprimerte. Depresjon forekommer så og si ikke hos psykopater og det henger kanskje sammen med deres mangel på selvkritikk og manglende evne til å føle skyld.

For det første vil psykopatens stadige kamp- og angrepsholdninger trette ut de normale menneskene og nevrotikerne. Slik at besluttningsevnen og handlekraften ovenfor psykopatene mer eller mindre lammes. For det andre bruker psykopatene visse hersketekniske metoder som ofte er meget effektive å vanskelige å gjennomskue.

Dr. Nissen beskriver psykopatens spesielle hersketeknikk I sin bok : Psykopatens diktatur.:

”Spesielt dreier det seg om den metode å skaffe seg sjelelig makt over andre, ved å benytte seg av deres svakheter som grunnlag for herredømme over dem. Psykopatene kretser stadig rundt sine medmenneskers svake punkter, avslører dem, aktiverer dem, og manøvrerer dem ut på en slik måte at feilene gjensidig forstørrer hverandre.

Det er nødvendig for individets velferd at de sjelelige sår får anledning til å heles. Men de psykopatiske individer holder gjennom sin kontinuerlige avdekkelse av andres svakheter sårene åpne, og kan på den måten bringe det sunneste og sterkeste menneske til å tape fatningen og reagere med desperasjon.

Psykopatens demonstrerende avdekkelse av de normale menneskers svakheter fører ikke bare til at disse kan miste respekten for seg selv, men fører også til at de mister den gjensidige respekt for hverandre. Kjærligheten mellom mennesker beror I stor utstrekning på det forhold at det ene mennesket tildekker eller overser det andre menneskets feil. Det er et av de merkeligste og vakreste fenomener I livet, at de feil som ikke fastslås, mister noe av sin realitetskarakter. Men psykopatens stadige påpekning av menneskers feil, medfører at feilene blir til ugjendrivelige realiteter I forhold mellom menneskene. Derved kan mennesker som står I det beste forhold til hverandre, til slutt miste respekten for hverandre og troen på hverandre. Det er en av de mest demoniske sider ved psykopatens virke at de har makt til I denne indre sjelelige betydning å ta det ene mennesket fra det annet mot deres vilje og uten at de kan hindre det.

Den avmaktsfølelse de normale her opplever kan drive dem over I en fortvilelsestilstand, hvor vurderingsevnen og det moralske initiativ lammes.”

Det tredje moment er at psykopatene på grunn av redsel for at deres egne svakheter skal bli avslørt ofte forbyr enhver omtale av ømtålelige mellomenneskelige problemer. Psykopatens makt I dagliglivet beror for en stor del på en av de mest positive egenskaper hos normale og nevrotiske mennesker. Hos mange mennesker består det et umiddelbart ønske om å etterkomme bestående forventninger hos medmennesker. For folk uten innsikt I psykopatiens vesen, er det meget vanskelig å innse at menneskene kan ha forventninger som er urimelige og som det ikke er riktig å gi etter for.

Går det an å være grusom med god samvittighet?

Psykopati og moral.

Ved en grov og lettvindt regel kan en oppstille følgende skjema:

Kognitiv

Dersom de kognitive forstyrrelser, forstyrrelser I den fornuftsbestemte og erfaringsbegrunnede erkjennelse, er de mest fremtredende foreligger der som regel en alvorlig sinnslidelse (psykose).

Følelser

Dersom de følelsesmessige forstyrrelser er fremherskende dreier det seg vanligvis om nevrose.

Moral

Dersom de moralske forstyrrelser er de mest fremtredende foreligger det I alminnelighet psykopati.

De fleste mennesker som er missfornøyde og føler seg mislykket vet som regel grunnen. Årsaken er som regel at de er blitt skuffet, med et fremmedord ; frustrert. En viss porsjon av skuffelse må de fleste igjennom.

Ingen kan derfor forlange at livet skal være helt fri for skuffelser. Men de fleste av oss får skuffelsene I for store doser. Når skuffelsene kommer på livsviktige områder, kan de slå oss ut slik at vi blir lammet. En opplevelse av skuffelse forutsetter at vi på forhånd har en forventning. En skuffelse innebærer alltid at virkeligheten ikke stemmer med en eller annen forventning, et eller annet håp vi har følt oss berettiget til å ha.

Det er først og fremst medmenneskene som bringer de fleste av de sværeste skuffelsene. Det er vanlig å finne årsaken til våre skuffelser I at våre medmennesker ikke oppfører seg slik som det er berettiget å forvente. Dersom det er noe I mennesket som ikke er årsakbestemt, som ligger utenfor det beregnelige og lovmessige, så må det være menneskets vilje.

Mange ganger oppstår våre forventninger til våre medmennesker I ren gjetning. Av medmennesker venter vi oss svært ofte hva som passer oss og hva som er behagelig for oss. Gjør vi dette I for stor grad, nærmer vi oss de fantastiske forestillinger psykopaten har om andre menneskers evne og vilje til å etterkomme hans forventninger.

Moralistens største glede synes å være : å være grusom med god samvittighet. Ikke sjelden er våre moralske overbevisninger et utrykk for det andre ikke får lov å gjøre, fordi vi selv ikke tør. Som påpekt av Dr. Nissen er det typisk at mange psykopater oppkaster seg til dommere over andre, de opptrer som en slags moralsk politi. Deres valgspråk synes å være: man kan tillate seg alt bare man sørger for å ha god samvittighet.

Det skal mye hovmod og lite fantasi til for å tro seg bedre enn andre. Vi vanlige mennesker kan vente oss nesten hva som helst når en psykopat innleder den mest meningsløse handling med ordene : Det er min tunge plikt f.eks. fordi personen har fått en ordre fra høyere hold.

Konsekvens er f.eks. ofte en god egenskap, men den kan også overdrives, f.eks hvis man konsekvent går med paraply, I godt vær og I regnvær. Dette er I overført betydning en typisk psykopatisk form for konsekvens, en følge av hans ubøyelighet, rigiditet. Ensidighet og stahet er karateristisk for psykopatens moral. Det er like så trist når et menneske går fra fantasi og følelse som når det går fra forstanden. Og det kan være farligere.

Den moralske psykopat som deler ut prylene forsikrer etter god gammel skikk at det skjer I den aller beste hensikt og tjener det allmenne vel.

Psykopaten utmerker seg ved I høyere grad enn andre å være misunnelig, skryte av seg selv, oppføre seg usømmelig og egennyttig. Han er I tillegg hissig, bitter, hevngjerrig og skadefro.

Psykopatene har en tendens til å bruke menneskene og elske tingene I stedet for å elske menneskene og bruke tingene. Videre er deres adferd oftere motivert av egen lyksaliggjørelse og andres fullkommengjørelse enn omvendt. Endelig krever de fleste psykopater bevisst eller ubevisst spesialservise.

De psykopatiske mennesker bruker andres vilje til å oppfylle deres forventninger som grunnlag for sin maktpolitikk. Derved driver de andre til stadig å øke sine anstrengelser for å imøtekomme deres forventning, inntill den grense er nådd hvor de normale mennesker står ovenfor nødvendigheten av å si nei til oppfyllelsen av videre forventning. Når det gjelder de sjelelige behovs område, gjør psykopatene situasjonen umulig ved å fremtre med forventninger hvis oppfyllelse ville belaste andre mennesker med skyld. Psykopater forventer av andre at de skal ha den egenskap som heter toleranse. De venter også toleranse når det gjelder deres kampholdning ovenfor andre mennesker, deres utnyttelse av andres feil, deres mishandling av den svakeste I en krets. De blir fornærmet hvis andre har betenkeligheter ovenfor dette.

På denne måten blir konflikter ikke til å unngå. Vi innser at dersom vi etterkommer psykopatens forventning, blir vi drevet til å begå umoralske handlinger, særlig ovenfor svake personer. Men på en annen side kan vi ikke si nei til de psykopatiske menneskers forventning uten å gjøre oss så harde at vi får dårlig samvittighet.

Det er karakteristisk for psykopaten at han tar alt opp I verste mening. Han har en dyp misstillit til alle mennesker og blir lett fornærmet.

Jo mer vi bruker ”sannheter” til å dukke andre med, jo mer nærmer vi oss psykopatens livs stil.

Det er fristende å ta ansvaret, selvbestemmelsen og dermed friheten fra et annet menneske, å ville bestemme over det ”til dets eget beste”. Alle slike forsøk er når det gjelder voksne mennesker, en form for åndelig voldtekt og må stemples som psykopatiske.

Å søke sannheten vil si alltid å være innstilt på kommunikasjon. Selv vår samvittighet kan vi ikke stole på som en ufeilbarlig sannhetskilde. Det er ofte slik at vi har dårlig samvittighet uten at det er grunn til det. Og omvendt burde vi ha dårlig samvittighet enkelte ganger vi har verdens beste samvittighet. Vi har f.eks. ikke lov å la oss undertrykke av psykopater. Vi begår da en dobbel synd. Vi synder selv og er foranledningen til at et annet menneske synder ved å få tilfredstilt sitt maktbegjær.

Det har ofte vært påpekt at mens nevrotikeren har en for sterkt utviklet samvittighet, så har psykopaten en for svakt utviklet samvittighet.

Noe av det meste sentrale ved den psykopatiske mentalitet er mangelen på synds- og skyldfølelse. Han føler ikke noe annet enn sin egen uskyld. Gjennom den blir alt tillatt.

Kan man bli for kaldblodig?

Psykopati og angst.

Enkelte undersøkelser viser at psykopater har et lavere hvilenivå I det sympatiske nervesystem enn ikke-psykopater. Psykopater viser også mindre grad av variasjon I den autonome aktivitet. Andre undersøkelser tyder på at psykopater reagerer mindre på ytre stimuli. De synes å være mindre oppmerksomme på forandringer I omgivelsene.

I løgndetektor forsøk har det vist seg at det koster psykopaten mindre å lyve enn normale mennesker. I motsetning til nevrotikeren gjenvinner psykopaten sin autonome utgangsposisjon hurtigere enn normalt, dersom han tross alt skulle komme I en situasjon som gjør han redd. Det er ikke så lett å etablere betingede reaksjoner hos psykopater som hos normale.

Funn tyder på at de fleste psykopater har et uvilkårlig nervesystem som er I stand til hurtig å gjenopprette likevekten etter at organismen har vært utsatt for påkjenninger. Det er også I overensbestemmelse med det kliniske inntrykket at psykopater ofte er aggressive og at de sjelden har angst.

Den kliniske erfaring er at alkohol ofte fører til at psykopater mister kontrollen over sin oppførsel.

Har noen psykopater en funksjonsforstyrrelse I hjernen?

Psykopati og EEG.

Hjerneaktiviteten hos små barn består først og fremst av langsomme, uregelmessige, lavspente svingninger. Etter hvert som barnet blir eldre, erstattes disse langsomme svingningene gradvis av de hurtigere alfa-bølger. Men hos omkring 10-15% av normalbefolkningen kan man fortsatt påvise store mengder av langsom bølgeaktivitet. Et mønster av denne typen kalles ofte umodent, fordi det er karakteristisk for det mønster man finner hos barn.

Det er I de siste 25 år gjort mange undersøkelser over EEG-registreringer fra psykopater. I en oversiktsartikkel konkluderte Ellington med at 13 av 14 offentliggjorte undersøkelser viste at av at samlet antall på 1500 psykopater, viste 31-58% en eller anen form for uvanlig EEG. Det vanligste påviste avvik var tilstedeværelsen av lavfrekvensaktivitet. Denne lavfrekvente aktiviteten var ofte meget utbredt, slik at den kunne måles fra mange forskjellige deler av hjernen.

Undersøkelser har vist at særlig aggressive og farlige psykopater viser en større hyppighet av EEG-avvik enn mer passive.

Det er en nærliggende hypotese at den psykopatiske adferd kan være et utrykk for hjernebarkumodenhet. Bakgrunnen for dette er at de EEG-forandringene som er påvist hos psykopater, minner meget om de som kan påvises normalt hos barn. Denne hypotesen om en forsinket modning kan ha noe for seg. Som kjent er noen av psykopatens viktigste trekk impulsivitet, manglende evne til å utsette tilfredsstillelse og egosentrisitet, trekk vi finner igjen hos barn.

Dersom psykopati har noe med en langsom hjernebarkmodning å gjøre, skulle man vente at hyppigheten av psykopati avtok med alderen. Hypotesen om den umodne hjernebarkfunksjonen kan ikke forklare hele psykopatiproblemet. Det er mulig at psykopati forutsetter en hjerneforstyrrelse pluss en rekke andre faktorer av enten organisk eller miljømessig art.

Er kjedsomlighet roten til alt ondt?

Psykopati og hjernebarkaktivisering.

Dersom man avskjærer en forsøksperson fra varierte og meningsfyllte sanseintrykk vil han I løpet av en viss tid, fra 2 timer til 1 døgn, utvikle en rekke psykiske forstyrrelser. Konklusjonen på slike forsøk er at hjernen for å fungere normalt ar avhengig av stadig tilførsel av meningsfulle sanseinntrykk.

En rekke forskningsresultater tyder på at det hos et flertall av psykopater kan påvises en uvanlig lav grad av hjernebarkaktivisering. Stimulering fører til en alminnelig forhøyelse av aktivitetsnivået blant annet I form av en økning av den såkalte hjernebarkaktiviseringen. Noen forskere har ment at psykopati er forbundet med en for lav tilstand av hjernebarkaktivisering og et stadig behov for stimulering. Et vanlig behov for stimulering skulle da forklare psykopatens behov for spenning, impulsivitet og manglende evne til å utholde rutine og kjedsomhet. I motsetning til vanlige mennesker skulle psykopaten ha trang til en større mengde variasjon av stimulerende opplevelser for å kunne opprettholde sitt velvære og sitt adferdsmønster. Dersom denne teorien er riktig skulle psykopatene befinne seg I en stadig tilstand av truende understimulering. Mange klinikere kan bekrefte at psykopater har behov for en ekstra stimulering.

Dersom det er riktig at psykopaten har lettere enn andre for å kjede seg, skulle amn forvente at han gjorde det dårligere enn andre når det gjelder å løse oppgaver som er utpreget kjedelige og monotone. Det er da også enkelte som har gjort slike funn. En del psykologer har også kunnet påvise at psykopaten faktisk søker stimulering. Alt I alt må det anses som sannsynlig at psykopati er forbundet med en minskning av hjernebarkens aktivisering.

Flere andre trekk ved psykopaten synes å stemme overens med den hypotese om hjernebarkunderstimulering. Psykopatene trives ikke uten kamp. De har det alltid travelt, de er utålmodige.

Også på det seksuelle området gir psykopatens trang til stimulering og variasjon seg utrykk. Psykopatene skifter ofte sexualpartnere. De ser bare det samme hos de forskjellige nye forbindelsene, mens den ikke-psykopatiske person ser noe nytt hver dag hos den ene og samme partneren.

Flinke I det muntlige

Psykopati og talemåter.

Flere forskere f.eks. H.S.Sullivan, har påpekt at psykopaten som regel er svært flink til å snakke for seg. De vinner de fleste diskusjoner. De er hensynsløst direkte når de blottstiller motpartens svake punkter. De føler seg ikke forpliktet av det de sier. Det gjelder bare om å vinne, om å få det siste ord, uansett hvor lang tid han bruker. At stemmebruk og måten han sier ting på motsier det han hevder, bekymrer han ikke. Dessuten er det han sier ofte sant. Det er bare tatt ut av sin sammenheng.

Det som gjør det så lett å bli imponert av en psykopat er at vi ofte forveksler det rene kjennskap til de språklige utrykk med det som de angår.

Det farligste er ikke å gå fra forstanden

Psykopati og intelligens

Det er de fleste forskeres mening at psykopatene I alle fall ligger innenfor det normales grenser med hensyn til intelligens. Men det er flere forhold som tyder på at psykopatene som gruppe ligger over gjennomsnittet når det gjelder intelligent problemløsning.

Vår tids unnfallenhet når det gjelder å stanse psykopater, kan henge sammen med vår ensidige beundring av intellektet.

Hvorfor blir vi trette og oppgitte?

Har psykopaten vanskeligere for å holde fred en føre krig?

En av de verste virkninger psykopatene har på vanlige mennesker er at de tretter dem ut. Tretthet er et av de vanligste symptomer på sykdom.

Vi får ikke dagens arbeid unna. Vi utsetter ting som må gjøres. Vi orker ikke holde orden. Vi blir irritable og vanskelige å holde hus med. Ofte blir vi overømfintlige for sanseinntrykk som lyd og lys. Humøret forsvinner og vi kan bli nærtagende. Vi kan også I perioder bli aggressive og opptatt av andre menneskers ufullkommenheter. Ikke sjelden forfaller vi til den nedverdigende virksomhet å drive moralsk opprusting av andre. Hukommelsen svikter ofte også. En nokså paradoksal følge av trettheten er innsovingsvansker.

Noe av det farligste ved en slik tretthetstilstand er at vi ofte mister perspektivet. Små bagateller antar dimensjoner som om det var uavvergelige ulykker. Noen hjelp fra andre kan vi ikke være når vi mangler overskudd.

Når trettheten ikke skyldes noen kroppslig sykdom, og når den blir så uttalt og vedvarende at den hemmer oss på alle livets områder, er trettheten ikke bare et sykdomsymptom, men en plage I seg selv.

Dersom en ser nøye på de situasjoner der trettheten er mest fremtredende får en misstanke om at vi av og til kan bli trette mens den naturlige reaksjonen ville være at vi ble sinte. Vi blir trette av å bite ting I oss. Psykopaten gjentar og gjentar de feil som han ser hos andre. Ikke noen mennesker er feilfrie, våre handlinger, men også for det som hender oss og som vi ikke kan for , f.eks. at vi blir syke. Det eneste som teller for psykopaten er at det er ubehagelig for han.

De såkalte utmattelsesdepresjoner kan skyldes at den deprimerte ikke lenger orker psykopatens hjernevask. Intet virker mer trettende enn urimelige forventninger. Fysisk aktivitet er vårt viktigste våpen mot tretthet.

Dersom vår tretthet skyldes mangel på fysisk aktivitet er altså det verste vi kan gjøre å hvile. Det blir man bare enda trettere av.

Søvnforbud som hjernevask

Psykopatens siste hersketekniske middel

Vår viten om hva som tjener til å styrke den sjelelige helse er for en stor del usikker.

Søvn er den ene hovedfasen I organismens døgnrytme. Særlig er søvnen nødvendig for at hjernecellene skal få tilbake sin energi.

Det psykologisk mest interessante ved søvnen er drømmelivet.

Freud skrev I 1930:

Drømmen har legende befriende kraft. Den leger sorg med glede, bekymringer med forhåpninger og muntre atspredende bilder, hat med kjærlighet og vennlighet, frykt med mot og opptemisme.

Det viser seg nå at dersom man systematisk hindrer en person I å drømme ved å vekke ham hver gang øyemuskelbevegelsene og de elektriske avledningene fra hjernen viser at han begynner på en drøm, så blir vedkommende etter hvert irritabel, uopplagt og mister I den grad den sjelelige ballanse at han kommer inn I en tilstand som kan minne om enkelte sinnslidelser.

En god regel i skolealderen er at et 8-årig barn skal være I seng kl. 8 og senere får det lov å være oppe et kvarter lenger pr. år. Gjennomsiktig regner en 7-8 timers søvn som nødvendig I voksen alder.

Det er ikke alene varigheten av søvnen som teller men den såkalte søvnmengde, som er et produkt av søvndybden og varigheten.

I praksis er det konflikter mellom mennesker som er den vanligste årsak til søvnvansker. Er noen utsatt for en psykopat I familien, på arbeidsplassen eller I en organisasjon, blir de tvunget inn I et uløselig dilemma. Hva de gjør er galt. Verst er kanskje tvilen om at de er for harde når de ikke lenger kan imøtekomme psykopatene. De er engstelige og sinte på en og samme tid. Våkenhetssystemet blir aktivisert og hemmer søvnsystemet.

Det er klart at vi blir mindre motstandsdyktige når vi på grunn av psykopatens angrep går I søvne om dagen og ligger våkne om natten

Civil courage kan koste en livet.

Psykiatere I konfrontasjon med psykopater.

Den mulighet har vært diskutert om noe av Hitlers hat til jødene skyldes at han hadde gode grunner til å føle seg takknemlig nettopp ovenfor jødene. Lærdom vi kan trekke av dette er at det er livsfarlig å hjelpe psykopater.

Jaspers skildrer psykopatene slik:

Det er rørende hvorledes de har tillit til forstanden og at de mener selv å være kommet så langt og selv allerede å leve slik at dersom alle andre fulgte dem, var redningen der. De er prosjektmakere, fanatikere og abstrakt tenkende mennesker som mener seg å kunne vite og si hva som bør gjøres.

I diskusjoner inntar psykopater ofte et radikalt standpunkt og fordreier motpartens standpunkter. Han har en spesiell evne til å fortrenge. På en måte lever han I mange forskjellige rom med lukkede dører hver eneste dag. Han kan nemlig etter en stund oppføre seg og tale som om han intet vet om hva han har sagt før.. Derfor blir han aldri konsekvent.

Vanskeligere enn å lede er det å hindre at man blir ledet (manipulert) Og særlig I urolige tider er det psykopatene kan komme til å lede oss. Bare gjennom aktivt engasjement lærer mennesket sin verden å kjenne.

Når vi lar psykopatene få fritt spillerom, begår vi I grunnen en tredobbelt synd. Når vi ser på at psykopater undertrykker andre, sørger vi for at synden får gode vilkår hos oss selv, hos de som blir undertrykt og hos psykopaten.

Fedrenes missgjerninger

Vet vi noe om årsakene til psykopati.

Det er mange forskere som mener at avvikelse I foreldresituasjonen er en av hovedårsakene til en psykopatisk utvikling av personligheten.

Greer fant at 60% av en gruppe psykopater hadde vært utsatt for tap av den ene av foreldrene, mens bare 28% av nevrotikerne og 27% av normale hadde vært utsatt for lignende tap. Det er videre karakteristisk at tap av den ene av foreldrene ofte har skjedd I tidlig alder, ofte før 5 års alderen. Det er videre vist at det for psykopatiske personers vedkommende oftest dreier seg om tap av den ene av foreldrene. Andre undersøkelser viser at det er karakteristisk for psykopatens barndom at de oftere har vært utsatt for tap av faren enn av moren. Spesielt gjelder det tap av faren på grunn av skilsmisse.

Når det gjelder psykopatiens årsaksforhold, er samspillet mellom arvelige faktorer og miljøinnflytelse spesielt vanskelig å gjennomskue. I noen tilfeller synes anleggene å ha spilt en mer betydningsfull rolle enn skadelige miljøpåvirkninger. I andre tilfeller forholder det seg omvendt.

I virkeligheten er det bare noen få primitive reflekser f.eks. svelgrefleksjoner, nysing og hosting som er upåvirket av miljøet slik at de forblir uforandret.

Selve tapet av en av foreldrene betyr kanskje ikke så meget for utviklingen av psykopati som de følelsesmessige og sosiale forstyrrelser som sikkert har gått foran den rent fysiske atskillelse. Oltman og Friedman hevder således: Man kan anta at den ene av foreldrene som forlater hjemmet, I vertfall I mange tilfeller har skapt en vanskelig psykologisk og følelsesmessig atmosfære. Når foreldrene går fra hverandre og eventuelt går til skilsmisse, pleier det å være en følge av konflikter og vanskeligheter. Disse har helt sikkert virket uheldig på barnet før den faktiske, fysiske atskillelse har funnet sted.

Det er klart at avvikende foreldresituasjon I sin alminnelighet verken er en nødvendig eller tilstrekkelig betingelse for utviklingen av psykopati. Det er også vanskelig å utelukke hvilken innflytelse arven har hatt på grunnlag av undersøkelser. Undersøkelser har vist at de fleste psykopater også hadde fedre som enten var psykopatiske eller alkoholavhengige.

En avvisende holdning ovenfor barnet kan skyldes to ting. Enten kan det skyldes at foreldrene er umodne og uansvarlige, eller det kan skyldes at barnet fra begynnelsen av er spesielt vanskelig.

Det er meget som tyder på at tendensen til å være mer aktiv og selvhevdende enn gjennomsnittet baserer seg på et arvelig grunnlag.

Selv om mange barn kommer fra hjem hvor kjærligheten har vært mangelvare, er dette ikke alltid tilfelle. Det er eksempler på at et uheldig miljø utenfor hjemmet kan føre til en psykopatisk utvikling.

Det er mye som taler for at psykopatens overdrevne selvtillit og hensynsløse pågåenhet kan tolkes som en kompensasjon for en underliggende svakhet.

Det synes å være en konstruksjonsfeil hos mennesker at vi blir aggressive I situasjoner hvor den eneste løsning er en øyeblikkelig og total ydmykhet og beskjedenhet.

Når et barn føler at det skorter på kjærligheten fra de nærmestes side vil de aggressive tendenser gjøre seg enda sterkere gjeldende enn når det er andre mangler I situasjonen.

Denne mekanisme at der mobiliseres hat I oss når vi blir snytt for anerkjennelse og kjærlighet, har en spesiell betydning. Selve hatfølelsen skaper en indre disharmoni som vil føre til et dårlig resultat uansett hvordan de nærmeste omgivelsene tar situasjonen.

En for mild oppdragelse kan resultere I en manglende utvikling av de intellektuelle