Narsissisme:


Som karakteristisk for sykelig narsissisme kan vi fremheve fem egenskaper:

1.Utalt egosentrisitet.
Utpreget selvopptatthet. Personen har store tanker om sin egen viktighet.
Viser arogante holdninger og adferd.

2.Utalt projeksjonstendens.
Liten eller manglende evne til å erkjenne svakheter eller feil hos seg selv. Feilen ligger alltd hos andre

3.Stor grad av krenkbarhet.
Enhver kritikk/uenighet utløser raseri.

4.Manglende empati.
Liten eller ingen avne til å forstå andre mennesker i dybden.

5.Storhetsfantasier, bevisste eller ubevisste.
Kan også prege holdning og adferd ved grandiositet, arroganse og dominanse.
Et oppblåst ego.


Andre karakteristiske trekk er :

* Personen er besatt av fantasier om ubegrenset suksess og makt.
* Personen synes seg selv spesiell eller unik.
* Personen synes han/hun har rett til alt.
* Utnytter den andre i personlige relasjoner.
* Misunner ofte andre.



DE USYNLIGE TRAUMER:

Det er det alltid et komplisert samspill av mange ytre og indre forhold som sammen forårsaker krisen, sammenbruddet eller den psykiske lidelsen.

En psykisk traume kan være en plutselig hendelse eller en mer langvarig påkjenning som skader oss psykisk. ….vi vet at forskjellige personer reagerer forskjellig på samme traume, og dermed blir personen som reagerer, minst like viktig som traumet. Ja traumet vil I mange tilfeller først og fremst være en utløsende årsak, og personens sårbarhet blitt det viktigste for å forstå reaksjonen på et aktuelt traume. En forutsetning for å forstå bakgrunnen for kriser, sammenbrudd og psykiske lidelser er derfor at vi forstår samspillet mellom den enkelte person og det traumet han eller hun blir utsatt for. Det psykodynamiske perspektiv er spesielt opptatt av dette samspillet.

Et menneskes reaksjon på et traume nesten alltid har en forhistorie med en summasjon av flere andre traumer som har samvirket over tid. Forhistorien viser seg I at vår sårbarhet for aktuelle traumer nesten alltid skyldes tidlige traumer fra vår barndom, som oftest er ubevisste for oss selv. Disse tidlige skadene skyldes nesten aldri enkelthendelser, men mangelfulle eller konfliktfylte forhold til nære omsorgspersoner, mor og far, som har påvirket oss over tid, ofte gjennom flere utviklingsfaser. Det er når aktuelle hendelser ripper opp I gamle sår, at vi kan få slike sterke reaksjoner og eventuelle psykiatriske symptomer. Det vil alltid være ubevisste forsvarsmekanismer som motsetter seg at vonde opplevelser blir bevisste. Disse motkreftene bidrar til at mange idealiserer sine foreldre og sin barndom. Summasjonseffekten viser seg ved at det nesten alltid er mange grunner til at en person utvikler en psykisk lidelse. Det samme gjelder de forhold I barndommen som har vært mangelfulle eller traumatiske. Omgivelsene ser kanskje bare en utløsende årsak som bare er toppen av isfjellet. Mye ligger skjult: tap, krenkelser, overgrep, avvising, neglisjering, og nederlag som har påvirket selvfølelsen gjennom år.

Atskillelse og tap.
Psykiatrisk og psykoterapeutisk erfaring og forskning har vist oss at det vi er mest sårbare for, er tap og atskillelse eller trusselen om det, fra noen eller noe som er spesielt viktig for oss. Dette kan være en viktig årsak til angst og depressive lidelser og til psykosomatisk sykdommer, som nevnt I kapittel 13. Men det gjelder ikke bare dem som blir pasienter. I et større forskningsprosjekt som graderte de forandringer som var mest traumatiske for flest mennesker, kom tap ved ektefelles død øverst, dernest skilsmisse. Mest sårbare for atskillelse og tap er vi I den fasen som kalles separasjonsindividuasjonsfasen mellom 3/4 og 3-årsalderen.

Det er også I disse årene (3/4 og 3-årsalderen ) at mange får grunnlagt en separasjonsangst som er kjernen I mye av den angst vi kan oppleve som voksne, egentlig en angst for å bli forlatt av mor. Separasjonsangsten er årsak til at mange ikke klarer å være alene og at vi alle på forskjellige måter forsøker å gardere oss mot tap. Noen gjør det ved forsøk på å kontrollere, binde, manipulere eller få makt over andre. Andre utvikler en motsatt strategi ­ de garderer seg ved å avvise nær kontakt med andre mennesker av frykt for å bli avhengig for så å oppleve å miste den de er blitt avhengig av. Vår avhengighet av mors og fars kjærlighet og anerkjennelse kan lett utnyttes I barneoppdragelsen, av foreldre som ikke tåler et barns naturlige selvutfoldelse, utprøving av grenser og protestbehov. Det kan føre til snille og underkastende barn, men som kan bli skadet for livet I sin selvfølelse og selvstendighetstrang.

Det som er fellesnevneren ved alle slike tap er at de reduserer vår selvfølelse. Jo viktigere tapet er for vår selvfølelse, desto mer traumatisk blir tapet.

Krenkelser
Noen føler det som en krenkelse og bli syk eller gammel, mens andre oppfatter enhver form for kritikk eller uenighet som en krenkelse.

Noen utvikler personlighetsforstyrrelser. Den vanligste kalles borderline personlighetsforstyrrelse. Disse personene er ofte preget av ustabile forhold til andre, svak selvfølelse og identitet, primitive forsvarsmekanismer (tendens til å plassere egne følelser på andre ved hjelp av projeksjon, og ved å splitte verden I sort og hvitt og dermed oppleve andre mennesker og seg selv som enten bare onde eller bare gode). Et fellestrekk hos mange av disse er ekstrem krenkbarhet, som vi kan forstå bedre når vi gjennom langvarige psykoterapier får del I alle de mangler, krenkelser, overgrep og andre alvorlige traumer de har vært utsatt for som barn. De har som regel aldri fått sjansen til å utvikle tillit verken til seg selv eller andre mennesker.

Narsissisme.
Forenklet kan vi si at alle er avhengig av å bli speilet av ett eller flere mennesker som bekrefter vårt bilde av oss selv, at vi er noe verdt og noe spesielt, at vi er elskverdige I ordets egentlige betydning. Særlig viktig er dete å vårt annet leveår, da vi føler oss som sentrum I tilværelsen og har fantasier om vår makt og styrke, hvor vi erobrer verden, og hvor mor og far både er våre første guder og våre lydige tjenere som skal dekke alle våre behov.

De fleste foreldre med vanlig god selvfølelse vil også gradvis kunne gi slipp på barnet som speil på og bekreftelse på egen verd. Men det er viktig at foreldre, gjennom alle faser I barnets barndom, er nærværende og tilgjenglige, tar barnet og barnets følelser alvorlig og ser på barnet som sentrum for egen aktivitet. Den normale narsissisme kunne utrykkes så enkelt at vi må være glad I oss selv for å elske andre.

Narsissistisk sårbarhet og grandiositet
Vi blir I for stor grad I mors eller fars selvobjekt lenge etter at det normale narsissistiske stadium er over. Eller vi kan få for lite ”speiling” og bekreftelse I den perioden det er så viktig å få det, eller vi fratas illusjonen for fort eller brutalt ved at speilingen skifter brått og uforutsigbart til avvisning eller straff. For mye frustrasjoner, for eksempel på grunn av en autoritær barneoppdragelse, svekker barnets selvfølelse. Det grandiose selv blir da fortrengt, men dukker opp igjen på mer skjulte og selvdestruktive måter hos den senere voksne person. For lite frustrasjoner med foreldre som overbeskytter eller skjemmer bort barnet, hindrer en nødvendig realitetsprøving og det grandiose selv fortsetter å bestå.

Noen klarer å skjule sine sår både for seg selv og andre bak en tilsynelatende veltilpasset personlighet, men med større eller mindre blokkering av kontakten med egne følelser. Andre klarer ikke å kompensere den narsissistiske sårbarheten og vil derfor I større eller mindre grad unngå alle situasjoner som gir mulighet for provokasjoner eller konfrontasjoner, kritikk eller konflikt. Andre utvikler en sykelig narsissisme, det vil si de er preget av et grandiost selv. En sykelig narsissisme kan etter vår nåværende viten sees på som en følge av slike alvorlige mangler og traumer I den tidlige barnealder, og som et ubevisst forsvar mot den utålelige smerte som ligger skjult der. Ethvert angrep eller enhver form for kritikk kan da oppleves som en trussel mot selvfølelsen, en krenkelse eller en avvisning, og kan utløse et voldsomt rasereri. Ja bare reise tvil eller spørsmål ved en slik persons meninger kan bli oppfattet som en fornærmelse. Den som ikke er med meg er mot meg.

Manglende speiling og anerkjennelse I barndommen, og foreldrenes narsissistiske bruk og misbruk av barn, etterlater stor sårbarhet, spessielt for krenkelser av selvfølelsen. Det gjeder ikke bare dem som har åpenbare psykiske lidelser eller en synlig narsissistisk personlighet, men også mange andre som virker normale og veltilpassede.

Ved siden av tap er foreldrenes narsissisme den mest utbredte og alvorlige årsak til traumatisering av barn. Slik kan foreldre bli sentrum på bekostning av barnets eget selv og eget liv. Mye av dette er ubevisst for begge parter I samspillet, og kan være fullstendig skjult for utenforstående.

Kilde : Jarl jørstad, "Balanseganger" :